Barn har ingenting i varetekt å gjøre.

Atter en gang har det skjedd et lovbrudd, og atter en gang settes barn i varetekt. Det virker nærmest som en rutine at så lenge man har gjort noe ulovlig så skal man rett i varetekt. Men det er ikke slik en rettsstat skal være, ihvertfall ikke for barn under 18 år.

Før man går videre, er det etter mitt syn helt nødvendig å presisere at man må skille mellom gjerningen og bruken av varetekt på barn under 18 år. Det er ikke utvilsomt at kravet til å sette et barn bak murene må være mye høyere enn det å sette en voksen person bak lås og slå.

Barn som sitter i varetekt har også stort sett en historie å vise til. En typisk person som man leser om i meda har gjerne vært i kontakt med politiet fra før, og mest sannsynlig barevernet. Da kan man spørre seg selv, hva gjøres for at disse ikke kommer på skråplanet fra samfunnets side? Det nytter ikke å la barn utvikle seg til kriminelle, man må med andre ord ta ondet ved roten.

I Telemark har man slitt mye med kriminalitet fra barn som er under barnevernets omsorg den siste tiden. Argumentene til barnevernet er ofte at de ikke har hjemmel nok til å utføre tvang. Men det er ikke tvang alene som kan hjelpe slike ungdom, det må noe mer til. Med andre ord så må man få igang et helhetlig system på statlig nivå som kan brukes som et sikkerhetsnett for ungdom som har startet på en kriminell løpevei. Ihvertfall for de som har blitt dømt i rettsapparatet. For det første så trenger man egne anstalter for barn, fengsel som anstalt i tradisjonell forståelse vil etter min mening ha liten eller ingen effekt. Det blir som man putter psykisk syke som sitter i fengsel i reimer på isolatcellen fordi psykriatrien ikke har plass til dem.

På lokalt nivå er det ihvertfall viktig å få barn ut av det kriminelle miljøet de vanker i, kanskje man kunne bygget opp forebyggende anstalter på sentralt nivå der man tok ungdom ut av sitt vante miljø for å bygge dem opp, gi dem tilbake troen på at de betyr noe i samfunnet. Slik situasjonen er i dag, så er jeg redd for at vi kaster bort mye ressurser på å ha et innefektivt og haltende system.

Hvorfor trenger kriminelle egentlig forsvarer?

I VG i dag kan man lese at vedkommende som var siktet for drap på sin 5 år gamle datter har tatt selvmord.

Som de fleste vet så er selvmord en aktiv, villet handling som utføres fordi man ikke orker å leve i den situasjonen man lever i for øyeblikket. I dette tilfellet kommer det fram av artikkelen at vedkommende var deprimert, og skulle visstnok bli enda mer deprimert etter en artikkel i Dagbladet der barnemoren hadde stått fram og fortalt om livet hennes etter drapet.

Det er sikkert mange som har tenkt og hørt påstander om hvorfor trenger kriminelle forsvarer, de er ikke evrdt å forsvare. Det har også sikkert vært enda hardere påstander enn dette.

Jeg synes denne saken viser hvorfor det nettopp er så viktig å ha krav på forsvarer når man blir siktet. Hovedoppgaven til en forsvarer er å påse at rettssikkerheten til klienten blir ivaretatt på en skikkelig måte, og det ligger mer bak dette enn å prosedere i retten. I dette tilfellet hadde heldigvis forsvaret til siktede kommet med krav om at vedkommende siktede måtte få behandling. Uheldigvis for siktede så imøtekom ikke fengseslsledelsen dette kravet, og i dag var det altså for sent.

Det er ikke bare i denne saken som det er viktig å ivareta interessen til siktede, det gjelder i alle saker etter min mening. I mange tilfeller kan siktede være under sterkt psykisk og fysisk press både fra media og samfunnet generelt, og da er det viktig at man har en person som kan ovareta ihvertfall noen av basisfunksjonene fra siktede og som kjenner vedkommendes rettigheter.