Folketrygdloven §21-3 første ledd

Folketrygdloven§21- 3 første ledd nedfeller en generell opplysningsplikt for den som skal motta en stønad fra NAV. Rent lovteknisk skiller man mellom de som har fremsatt et krav på en stønad i første punktum og de som mottar en stønad i annet punktum.

Bestemmelsen lyder følgende:

«En person som krever en ytelse, plikter å gi de opplysninger og levere de dokumenter som er nødvendige for at Arbeids- og velferdsetaten, Helsedirektoratet eller det organ Helsedirektoratet bestemmer skal kunne vurdere om vedkommende har rett til ytelsen. Den som mottar en ytelse, plikter å underrette etaten om endringer i forhold som kan være avgjørende for om vedkommende fortsatt har rett til ytelsen eller for å kunne kontrollere ytelsens størrelse.»

Rett til å innhente informasjon fra de som har fremsatt et krav om en ytelse, bestemmelsens første ledd første punktum.

Når en bruker fremsetter et krav om en ytelse etter folketrygdloven er det behov for å foreta en nærmere undersøkelse om bruker fyller vilkårene for å motta den ytelsen som kreves.

Noen av vilkårene er nok kurante å vurdere om er oppfylt. Men i noen tilfeller har NAV behov for ytterligere opplysninger for å vurdere om vilkårene for en stønad er oppfylt, eller for å kunne beregne riktig størrelse på ytelsen som skal utbetales.

NAV har da rett til å innhente den dokumentasjon som er nødvendig for å kunne vurdere om vilkårene for ytelsen er korrekt. Denne bestemmelsen må sees i lys av forvaltningsorganets egen utredningsplikt etter forvaltningsloven §17.

Etter denne bestemmelsen kan også NAV kreve at bruker av gir erklæringer om for eksempel ekteskaps-/ samboerforhold eller inntektsforhold. I forbindelse med stønader etter kapittel 15 om stønader til enslig forsørger, har man utviklet et eget søknadsskjema der bruker må gi erklæring om samboerskap, kontakt med barnets (barnas) far etc.

I de tilfeller der det er behov for å beregne størrelsen på ytelsen bruker skal motta, kan det være behov for å innhente ytterligere inntektsopplysninger. Da skal det i denne sammenheng bemerkes at NAV har hjemmel for å innhente opplysninger etter folketrygdloven §§21-4 og 21-4a i de tilfeller der dette er mer hensiktsmessig. Hvis man har spørsmål vedrørende brukers inntekt, kan det være raskere å f.eks. kontakte arbeidsgiver direkte i medhold av folketrygdloven §21-4. Dette er også i overensstemmelse med forvaltningens utredningsplikt.

Gir ikke bruker NAV den informasjonen som har blitt etterspurt, har man hjemmel i folketrygdloven§21-7 bokstav c å avslå kravet eller å holde tilbake ytelsen. Hvis et eventuelt avslag eller tilbakeholdelse av ytelsen er aktuelt, må det først varsles om dette etter reglene i forvaltningsloven §16.

Informasjonsplikt til NAV for de som mottar en ytelse, bestemmelsens første ledd annet punktum.

Etter annet punktum har bruker en plikt til å informere NAV om ethvert forhold som kan ha betydning for retten til ytelse eller ytelsens størrelse.

Typisk vil dette være en som er sykmeldt og som enten blir friskmeldt på et tidligere tidspunkt eller en uførepensjonist eller enslig forsørger som tjener opp mot hva de kan ha i inntekt ved siden av ytelsen.

Brudd på denne bestemmelsen kan føre til at vedkommende får en ytelse som de ikke har rett på. Dette fører igjen til at man har fått for mye utbetalt i stønad til NAV. Hjemmel for å kreve feilutbetalt beløp tilbake finner man i folketrygdloven §22-15. Etter folketrygdloven §22-15 første ledd annet punktum kan NAV kreve tilbakebetalt feilutbetalt beløp når mottaker har gitt NAV feilaktig eller mangelfull informasjon. Det å ikke gi informasjon regnes i denne sammenhengen med å gi mangelfull informasjon. Er feilutbetalingen av en viss størrelse og omfang, kan det være aktuelt å ilegge 10% rente etter folketrygdloven§22-17a første ledd. Rente på 10% av feilutbetalt beløp kan ilegges når bruker har opptrådt minst grovt uaktsomt. Det må her som ellers, legges til grunn en sivilrettslig bevisvurdering.

Enslig mor eller far

I folketrygdloven kapittel 15 har man regler om stønad til enslig mor eller far. Pr. 30. juni 2011 var det 33. 650 personer som mottok overgangsstønad og/ eller barnetilsyn.

Etter folketrygdloven §15-5 har lovgiver gitt den som setter fram et krav bevisbyrden for å sannsynliggjøre at vedkommende oppfyller vilkårene for å være enslig mor eller fat etter kapittel 15. Denne bestemmelsen gjelder alle former for stønad som gis til enslig mor eller far i kapittel 15. Det er således ikke bare ved søknad om overgangsstønad at denne er aktuell.

NAV må foreta en individuell vurdering i hvert enkelt tilfelle om hvorvidt vedkommende skal regnes som enslig mor eller far. Av annet ledd første punktum følger det at man skal regnes som å ha aleneomsorgen når man har klart varig mer av den daglige omsorgen enn den andre parten. Etter samme ledds siste punktum anses man ikke å ha aleneomsorg ved boforhold nevnt i §1-5 fjerde leddeller andre nære boforhold.

Nytt semester- en masteroppgave blir til.

Når man starter på studiet så har man en viss formening om at man må skrive et eller annet langt inn i fremtiden. For min del har tiden kommet såpass langt, og jeg skal skrive en masteroppgave dette semesteret. Hva sluttproduktet vil bli, er det enda bare å spekulere i til tross for at temaet har blitt valgt, og det foreligger et visst omriss rundt hva man ønsker å skrive om.

Det som derimot ikke er helt bra, er at fakultet ikke har funnet en veileder enda. Naiv som jeg var i våres, så trodde jeg det var en smal sak å få tildelt en veileder. I høst er jeg en erfaring rikere, jeg skulle nok prøvd å funnet frem til en selv. Men det skal også sies at fakultet leter for fullt etter veledere til oss som ikke har fått noen enda.

Teamet på oppgaven ble valgt i våres, og mitt tema ble «Seksualforbrytelser mot barn – sett i lys av barns rettigheter og plikter før, under og etter straffeforfølgninger». Emnet ble valgt ganske vidt med vilje fordi  jeg på den måten har mulighet til lettere å trekke inn det som jeg synes er interessant å bygge oppgaven på, samtidig som den innskrenker oppgaven tilstreklig for å fokusere på hvor man skal starte. Etter at jeg har skrevet ned en foreløpig grov skisse over innholdet, noen interessante underproblemstllinger osv, så er det på tide å bevege seg ut av startgropa. Jeg har allerede søkt fram aktuell litteratur, samt fått tak i et par bøker. 

Jeg har faktisk lest vedtaket til Post og Teletilsynet.

Moderne medier kan i noen tilfeller virke ubehaglige.Dette fikk Warner i all høyestegrad merke når en av deres medarbeidere sendte ut et sleivspark til en Twitterbruker, bare søk på warnerfail i Google så ser man hvor omfattende kritikk denne feilen har fått. Det er viktig å understreke at de involverte parter har skværet opp. Dette er et resultat av vår nye mediehverdag. Før hadde man kun en reell mulighet til å nå frem via leserinnlegg i aviser, og disse leserinnleggene ble gjerne forhåndssensurert og noen ganger redigert før de ble publisert. Slik er det ikke nå lenger heldigvis. Har jeg en mening, så har jeg full mulighet til å opprette en blogg eller dele mine meninger via Twitter. Store bakdelen med dette systemet er selvfølgelig at politikere vegrer seg for å ta stilling til kontroversielle spørsmål. Spesielt gjør dette seg gjeldende i valgtider der urealistisk valgflesk og atter nye lovnader om enda mer gull og enda mer grønne skoger gjør seg gjeldende.

Men det er ikke politikerne som har kjent nye medias klammehånd over seg denne gangen, i dette tilfelle er det snakk om et forvaltningsorgan underlagt Samferdselsdepartementet v/ Liv Signe Navarseter. Starten på det hele er som kjent hashtagen #krevsvar på Twitter som ble startet av Anders Brenna fordi han ønsket svar på forholdene rundt en rettslig avgjørelse som ble holdt hemmelig. Dette syntes post- og teletilsynet ved Willy Jensen var «mye mas, spesielt i media». Han beskylder også journalister og debatanter for å ikke ha lest vedtaket som de fattet, kilde NrK.

Allerede i april skrev jeg at post- og teletilsynet og datatilsynet ikke brydde seg om personvernet vårt. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke hadde satt meg så nøye inn i vedtaket på det tidspunktet, men når jeg skrev innlegget om hvorfor jeg støttet #krevsvar hadde jeg absolutt gjort det. For de som ikke har lest vedtaket finnes det her. Sammenfatter man vedtaket med forutsetningene som Datatilsynet hadde for tillatelsen de gav, så ser man fort at kritikken absolutt er på sin rette plass. Allerede i 2006 når Datatilsynet gav Simonsen Law konsesjonen, varslet de at dette var et trøblete vedtak som politikerne absolutt burde gripe tak i. Dessverre skjedde ikke det, til tross for tydelige signal fra Datatilsynet.

Hva er det som er problematisk?

Sammenstiller man vedtaket og forutsetningene fra Datatilsynet med det som kommer fra Post- og teletilsynet, så ser man at sistnevnte organ har utvidet meningen med registret. Den opprinnelige meningen var at man skulle samle inn informasjon og brukernavn som Simonsen Law deretter skulle gi ut til politiet, og for at bevisene ikke skulle bli risikert å bli avskjært pga. ulovligheter så trengte man en konsesjon for registret. Det er ikke utvilsomt at tilsynelatende uskyldig informasjon som blir innsamlet kan bli farlige, det hadde man i liste- saken og det foreligger absolutt i dette tilfellet her også. Ip- adresse er som et telefonnummer, og ironisk nok er det vanskligere å få ut informasjon fra sistnevnte, til og med politiet har gått ut i media og klaget sin nød over teleoperatørenes tilbakeholdenhet.
Det at informasjonen bare var ment til bruk ved kontakt til politiet blir senere understreket av Datatilsynet etter at Simonsen Law begynte  å sende brev til internetttilbyderne som de skulle sende videre til eieren av ip- adressen. Ikke bare understreket Datatilsynet at det forelå ikke noen plikt til å videresende dissebrevene, men de understreket også at det var tvilsomt for leverandørene om det forelå en slik rett til å ta kontakt. Faktisk er det ikke bare bloggere, Twitterbrukere og meda som er ubehaglig kritiske til vedtaket fra Post- og teletilsynet. Også Datatilsynet har gitt uttrykk for sin skepsis og vurderer å ikke fornye konsesjonen.
Skepsisen til Datatilsynet blir ikke omhandlet i noen stor grad i vedtaket, ei heller problematisert. Det eneste man i større grad problematiserer er kontradiskjonsprinsippet, men denne rettigheten avfeies uten store betenkligheter. Innsigelsene og uttalelsene til Datatilsynet vedrørende konsesjonen til Simonsen Law ble ikke nevnt med et eneste ord i vedtaket, bare det at Datatilsynet utgav ved flere anledninger stor skepsis over konsesjonen og ønsket tydelig politisk behandling over spørsmålet burde fått noen varselsklokker å ringe. Denne informasjonen var absolutt ikke så vansklig å ffå tak i, bare et søk i Google eller på Datatilsynets hjemmesider så ser man straks skepsisen.

Men det foreligger jo bare et enkeltvedtak om en enkelhendelse.

Ironisk nok prøvde Willy Jensen å avfeie kritikken med at a) det foreligger kun et begrenset  enkeltvedtak og b) det skal foretas en domstolskontroll.
Det er greit at det skal foreta en domstolskontroll av overleveringen, men det er ikke problemstillingen. Problemstillingen er om det i det hele tatt skal være anledning til å gå så langt. Når man har tatt det store skrittet med å bringe vurderingen inn i domstolen, så har man brutt en usynlig grense. Det at Willy Jensen tydeligvis ikke har forstått dette, er beklaglig.
Vedrørende innsigelsen om at det kun foreligger et enkeltvedtak, så er det noe som heter at like saker skal behandles likt. Det kalles for likebehandlingsprinsippet, og det er ikke utvilsomt at vedtaket til post- og teletilsynet kan føre til flere henvendelser med henvisning til dette vedtaket. Det er da plutslig blitt vanskligere å sette ned foten, og retten til privatliv har blitt utvasket i større grad. Også den ulovlige overvåkningen startet sikkert i det små med gode grunner, men det endte opp med liten kontroll fra offentlige myndigheter. På slutten hadde det visstnok blitt nærmest ren rutine å fornye overvåkningstillatelsen. Hadde man hatt Twitter og moderne medier på den tiden, tror jeg neppe vi hadde hatt Lund- kommisjonen heller.

Hvorfor trenger kriminelle egentlig forsvarer?

I VG i dag kan man lese at vedkommende som var siktet for drap på sin 5 år gamle datter har tatt selvmord.

Som de fleste vet så er selvmord en aktiv, villet handling som utføres fordi man ikke orker å leve i den situasjonen man lever i for øyeblikket. I dette tilfellet kommer det fram av artikkelen at vedkommende var deprimert, og skulle visstnok bli enda mer deprimert etter en artikkel i Dagbladet der barnemoren hadde stått fram og fortalt om livet hennes etter drapet.

Det er sikkert mange som har tenkt og hørt påstander om hvorfor trenger kriminelle forsvarer, de er ikke evrdt å forsvare. Det har også sikkert vært enda hardere påstander enn dette.

Jeg synes denne saken viser hvorfor det nettopp er så viktig å ha krav på forsvarer når man blir siktet. Hovedoppgaven til en forsvarer er å påse at rettssikkerheten til klienten blir ivaretatt på en skikkelig måte, og det ligger mer bak dette enn å prosedere i retten. I dette tilfellet hadde heldigvis forsvaret til siktede kommet med krav om at vedkommende siktede måtte få behandling. Uheldigvis for siktede så imøtekom ikke fengseslsledelsen dette kravet, og i dag var det altså for sent.

Det er ikke bare i denne saken som det er viktig å ivareta interessen til siktede, det gjelder i alle saker etter min mening. I mange tilfeller kan siktede være under sterkt psykisk og fysisk press både fra media og samfunnet generelt, og da er det viktig at man har en person som kan ovareta ihvertfall noen av basisfunksjonene fra siktede og som kjenner vedkommendes rettigheter.

Da var prosjektoppgaven over.

Da var prosjektoppgaven over. Dessverre tapte PederCo mot King Cruises, men hva kan man forvente når det er helt klart fra første stund at firmaets direktør driver med et dobbeltspill uten like.

Uansett var det en erfaring mer når det gjaldt praktisk jus, og som de fleste vet er det forskjell mellom teoretisk jus og jus i praksis. Hvem har ikke hørt uttrykket det er forskjell mellom å ha rett og få rett.

I denne saken var det vel egentlig den rette «part» som vant. Selv forarbeidene til loven og juridisk litteratur holdt dessverre en liten knapp på motstanderen. Men hva gjør vel det, vi kjørte friskt på at han ikke var inhabil og prøvde å dokumentere dette så godt som vi kunne. Dessverre fant vi ikke noe særskilt stoff rundt aksjelovens §§ 6-28 og 6- 33 som vi kunne bruke. Det lille vi fant hadde bare hjulpet motstanderen om vi hadde brukt det.

Uansett så er PederCo pr. dags dato konkurs. Så da spørs det om de får noe ut av konkursboet allikevel. He he.

Da var prosjekt kurset godt i gang.

I dag fikk vi vite hvilken part vi skulle prosedere for og hvem vi skulle prosedere mot.

Meg og Andreas kom på samme team og vi skal prosedere mot de andre på kursgruppa våres, Pernille og Ellinor.

Så det skal bli spennende å prosedere for PederCo mot King Cruises.
Det sak lbli spennende med bitte litte grann praksis også, og ikke bare teori.

Så jeg bare sier ykke til alle sammen på kurset.