Gjeld og personvern- Et problematisk gjeldsregister.

wpid-kredittkort-2011-11-18-14-21.jpg I kjølvannet av debatten rundt datalagringsdirektivet har spørsmålet rundt et felles gjeldsregister igjen kommet til overflaten. I artikkelen«- For lett for unge å få kreditt» tar Forbrukerrådet ved dets direktør Jorge Jensen til ordet for å etablere et felles gjeldsregister.

Et gjeldsregister er uheldig i forhold til personvernet

Tanken om et gjeldsregister i seg selv er ikke en ny idé. Et slikt register har vært utredet tidligere da Stortinget i 2006 ba Regjeringen om å utrede hvorvidt man skulle opprette et slikt register. Denne utredningen ble ledet av professor Tore Bråthen på vegne av Barne- og likestillingsdepartementet. I en artikkel publisert Familia 2/2008 fremkommer det følgende:

«Hensynet til personverninteresser er en stor utfordring i forhold til opprettelse av et sentralt gjeldsregister. Det kan knytte seg utfordringer til om et gjeldsregister vil være fullstendig, om den enkeltes behov for kontroll med registeret kan ivaretas og det vil kunne være en fare for misbruk av opplysningene i registeret.»

Videre står det følgende:

«En annen ulempe ved gjeldsregister som trekkes frem i utredningen er at det er usikkert i hvilken grad et gjeldsregister kan motvirke gjeldsproblemer. Et gjeldsregister vil ikke være tilstrekkelig for en kredittvurdering og det vil bare påvirke en liten andel kredittsøkere. Utrederne anser det derfor for å være et lite treffsikkert sosialpolitisk tiltak.»

Datatilsynet går så langt i å kalle opprettelsen av et slikt register å skyte spurv med kanoner:

«Hvor mange kan dette dreie seg om? Tapstallene kan gi en indikasjon. Kredittilsynets rapport for tilstanden i finansmarkedet i 2006 viser et gjennomsnittlig tap på kun 0,8 % for forbrukslån. Dette er svært lavt, og synkende sammenholdt med tidligere år. Formålet med registeret blir altså å hindre at folk lyver om sin totale gjeld og at finansinstitusjonene unngår et marginalt tap. Denne fordelen må veies opp mot ulempene ved et sentralt gjeldsregister.»

Videre tar de opp problemstillingen rundt problemene med å holde et slikt register oppdatert:

«Et annet problem vil være å holde registeret oppdatert, og sikre at opplysningene er korrekte. Gjeld vil normalt nedbetales mer eller mindre jevnlig. Kreditor må dermed oppdatere gjeldsregisteret løpende. Én gang er ikke nok. Og hvem skal ha ansvaret dersom en fordring er omtvistet eller registrert på feil person? Det vil med andre ord kreve betydelige ressurser å holde registeret oppdatert. I Sverige viser erfaringen at det er et praktisk problem å holde opplysningene godt nok oppdatert.».

Et annet problem er hvem som må innrapportere til dette registeret hvis det skal være oppdatert med absolutt all gjeld man har. Hvis det er meningen at et slikt register skal fange opp all gjeld en person har, må man også pålegge rapporteringsplikt til familiemedlemmer og utenlandske kredittforetak. Og hva med den kreditten man søker om og ikke benytter seg av? Eventuelt ubenyttet kreditt på kredittkort?

Det som også er interessant er at det kun er et gjennomsnittlig tap på bare 0.8% for forbrukslån i 2006. Kort sagt vil et slikt gjeldsregister bare hjelpe en håndfull personer. Men disse personene tror jeg vi kan hjelpe med andre midler enn å registrere alle lånetakere i et dyrt og personvernmessig uheldig register. Det er ikke utvilsomt at et slikt register må være mer omfattende enn det som blir innrapportert til skatteetaten i dag i forbindelse med ligningen.

Bruk av mer virkefulle tiltak.

Det man heller burde ta opp er hvorvidt man kan innføre andre tiltak som kan begrense låneopptak av forbruksgjeld, da særlig hos unge.

For det første må man stoppe den aggressive markedsføringen av forbrukergjeld. Jeg har selv opplevd i posten å få brev der jeg har blitt tilbudt om å ta opp 25. 000 i kreditt bare ved å underskrive en enkel papirlapp. Opplysninger om kostnader eksisterte ikke, bare fordelene ved å ha kreditt i bakhånd. Selv COOP prøver å dytte kredittkort på medlemmene sine.

Dernest må man forby produktpakker som Fokus 24/7 og DNB Leve/ Student der man blir tvunget til å anskaffe seg kredittkort for å få de fordelene produktpakkene gir. Spesielt deres pakker som er skreddersydd til ungdom er spesielt uheldig. Det er få 18 åringer som går på videregående som faktisk har brukt for et Mastercard med 10. 000 i kreditt. Dette er noe som bankene «tvinger» på brukerne sine, og de gjør det neppe av barmhjertighet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *