Gjeld og personvern- Et problematisk gjeldsregister.

wpid-kredittkort-2011-11-18-14-21.jpg I kjølvannet av debatten rundt datalagringsdirektivet har spørsmålet rundt et felles gjeldsregister igjen kommet til overflaten. I artikkelen«- For lett for unge å få kreditt» tar Forbrukerrådet ved dets direktør Jorge Jensen til ordet for å etablere et felles gjeldsregister.

Et gjeldsregister er uheldig i forhold til personvernet

Tanken om et gjeldsregister i seg selv er ikke en ny idé. Et slikt register har vært utredet tidligere da Stortinget i 2006 ba Regjeringen om å utrede hvorvidt man skulle opprette et slikt register. Denne utredningen ble ledet av professor Tore Bråthen på vegne av Barne- og likestillingsdepartementet. I en artikkel publisert Familia 2/2008 fremkommer det følgende:

«Hensynet til personverninteresser er en stor utfordring i forhold til opprettelse av et sentralt gjeldsregister. Det kan knytte seg utfordringer til om et gjeldsregister vil være fullstendig, om den enkeltes behov for kontroll med registeret kan ivaretas og det vil kunne være en fare for misbruk av opplysningene i registeret.»

Videre står det følgende:

«En annen ulempe ved gjeldsregister som trekkes frem i utredningen er at det er usikkert i hvilken grad et gjeldsregister kan motvirke gjeldsproblemer. Et gjeldsregister vil ikke være tilstrekkelig for en kredittvurdering og det vil bare påvirke en liten andel kredittsøkere. Utrederne anser det derfor for å være et lite treffsikkert sosialpolitisk tiltak.»

Datatilsynet går så langt i å kalle opprettelsen av et slikt register å skyte spurv med kanoner:

«Hvor mange kan dette dreie seg om? Tapstallene kan gi en indikasjon. Kredittilsynets rapport for tilstanden i finansmarkedet i 2006 viser et gjennomsnittlig tap på kun 0,8 % for forbrukslån. Dette er svært lavt, og synkende sammenholdt med tidligere år. Formålet med registeret blir altså å hindre at folk lyver om sin totale gjeld og at finansinstitusjonene unngår et marginalt tap. Denne fordelen må veies opp mot ulempene ved et sentralt gjeldsregister.»

Videre tar de opp problemstillingen rundt problemene med å holde et slikt register oppdatert:

«Et annet problem vil være å holde registeret oppdatert, og sikre at opplysningene er korrekte. Gjeld vil normalt nedbetales mer eller mindre jevnlig. Kreditor må dermed oppdatere gjeldsregisteret løpende. Én gang er ikke nok. Og hvem skal ha ansvaret dersom en fordring er omtvistet eller registrert på feil person? Det vil med andre ord kreve betydelige ressurser å holde registeret oppdatert. I Sverige viser erfaringen at det er et praktisk problem å holde opplysningene godt nok oppdatert.».

Et annet problem er hvem som må innrapportere til dette registeret hvis det skal være oppdatert med absolutt all gjeld man har. Hvis det er meningen at et slikt register skal fange opp all gjeld en person har, må man også pålegge rapporteringsplikt til familiemedlemmer og utenlandske kredittforetak. Og hva med den kreditten man søker om og ikke benytter seg av? Eventuelt ubenyttet kreditt på kredittkort?

Det som også er interessant er at det kun er et gjennomsnittlig tap på bare 0.8% for forbrukslån i 2006. Kort sagt vil et slikt gjeldsregister bare hjelpe en håndfull personer. Men disse personene tror jeg vi kan hjelpe med andre midler enn å registrere alle lånetakere i et dyrt og personvernmessig uheldig register. Det er ikke utvilsomt at et slikt register må være mer omfattende enn det som blir innrapportert til skatteetaten i dag i forbindelse med ligningen.

Bruk av mer virkefulle tiltak.

Det man heller burde ta opp er hvorvidt man kan innføre andre tiltak som kan begrense låneopptak av forbruksgjeld, da særlig hos unge.

For det første må man stoppe den aggressive markedsføringen av forbrukergjeld. Jeg har selv opplevd i posten å få brev der jeg har blitt tilbudt om å ta opp 25. 000 i kreditt bare ved å underskrive en enkel papirlapp. Opplysninger om kostnader eksisterte ikke, bare fordelene ved å ha kreditt i bakhånd. Selv COOP prøver å dytte kredittkort på medlemmene sine.

Dernest må man forby produktpakker som Fokus 24/7 og DNB Leve/ Student der man blir tvunget til å anskaffe seg kredittkort for å få de fordelene produktpakkene gir. Spesielt deres pakker som er skreddersydd til ungdom er spesielt uheldig. Det er få 18 åringer som går på videregående som faktisk har brukt for et Mastercard med 10. 000 i kreditt. Dette er noe som bankene «tvinger» på brukerne sine, og de gjør det neppe av barmhjertighet.

Folketrygdloven §21-3 første ledd

Folketrygdloven§21- 3 første ledd nedfeller en generell opplysningsplikt for den som skal motta en stønad fra NAV. Rent lovteknisk skiller man mellom de som har fremsatt et krav på en stønad i første punktum og de som mottar en stønad i annet punktum.

Bestemmelsen lyder følgende:

«En person som krever en ytelse, plikter å gi de opplysninger og levere de dokumenter som er nødvendige for at Arbeids- og velferdsetaten, Helsedirektoratet eller det organ Helsedirektoratet bestemmer skal kunne vurdere om vedkommende har rett til ytelsen. Den som mottar en ytelse, plikter å underrette etaten om endringer i forhold som kan være avgjørende for om vedkommende fortsatt har rett til ytelsen eller for å kunne kontrollere ytelsens størrelse.»

Rett til å innhente informasjon fra de som har fremsatt et krav om en ytelse, bestemmelsens første ledd første punktum.

Når en bruker fremsetter et krav om en ytelse etter folketrygdloven er det behov for å foreta en nærmere undersøkelse om bruker fyller vilkårene for å motta den ytelsen som kreves.

Noen av vilkårene er nok kurante å vurdere om er oppfylt. Men i noen tilfeller har NAV behov for ytterligere opplysninger for å vurdere om vilkårene for en stønad er oppfylt, eller for å kunne beregne riktig størrelse på ytelsen som skal utbetales.

NAV har da rett til å innhente den dokumentasjon som er nødvendig for å kunne vurdere om vilkårene for ytelsen er korrekt. Denne bestemmelsen må sees i lys av forvaltningsorganets egen utredningsplikt etter forvaltningsloven §17.

Etter denne bestemmelsen kan også NAV kreve at bruker av gir erklæringer om for eksempel ekteskaps-/ samboerforhold eller inntektsforhold. I forbindelse med stønader etter kapittel 15 om stønader til enslig forsørger, har man utviklet et eget søknadsskjema der bruker må gi erklæring om samboerskap, kontakt med barnets (barnas) far etc.

I de tilfeller der det er behov for å beregne størrelsen på ytelsen bruker skal motta, kan det være behov for å innhente ytterligere inntektsopplysninger. Da skal det i denne sammenheng bemerkes at NAV har hjemmel for å innhente opplysninger etter folketrygdloven §§21-4 og 21-4a i de tilfeller der dette er mer hensiktsmessig. Hvis man har spørsmål vedrørende brukers inntekt, kan det være raskere å f.eks. kontakte arbeidsgiver direkte i medhold av folketrygdloven §21-4. Dette er også i overensstemmelse med forvaltningens utredningsplikt.

Gir ikke bruker NAV den informasjonen som har blitt etterspurt, har man hjemmel i folketrygdloven§21-7 bokstav c å avslå kravet eller å holde tilbake ytelsen. Hvis et eventuelt avslag eller tilbakeholdelse av ytelsen er aktuelt, må det først varsles om dette etter reglene i forvaltningsloven §16.

Informasjonsplikt til NAV for de som mottar en ytelse, bestemmelsens første ledd annet punktum.

Etter annet punktum har bruker en plikt til å informere NAV om ethvert forhold som kan ha betydning for retten til ytelse eller ytelsens størrelse.

Typisk vil dette være en som er sykmeldt og som enten blir friskmeldt på et tidligere tidspunkt eller en uførepensjonist eller enslig forsørger som tjener opp mot hva de kan ha i inntekt ved siden av ytelsen.

Brudd på denne bestemmelsen kan føre til at vedkommende får en ytelse som de ikke har rett på. Dette fører igjen til at man har fått for mye utbetalt i stønad til NAV. Hjemmel for å kreve feilutbetalt beløp tilbake finner man i folketrygdloven §22-15. Etter folketrygdloven §22-15 første ledd annet punktum kan NAV kreve tilbakebetalt feilutbetalt beløp når mottaker har gitt NAV feilaktig eller mangelfull informasjon. Det å ikke gi informasjon regnes i denne sammenhengen med å gi mangelfull informasjon. Er feilutbetalingen av en viss størrelse og omfang, kan det være aktuelt å ilegge 10% rente etter folketrygdloven§22-17a første ledd. Rente på 10% av feilutbetalt beløp kan ilegges når bruker har opptrådt minst grovt uaktsomt. Det må her som ellers, legges til grunn en sivilrettslig bevisvurdering.

Enslig mor eller far

I folketrygdloven kapittel 15 har man regler om stønad til enslig mor eller far. Pr. 30. juni 2011 var det 33. 650 personer som mottok overgangsstønad og/ eller barnetilsyn.

Etter folketrygdloven §15-5 har lovgiver gitt den som setter fram et krav bevisbyrden for å sannsynliggjøre at vedkommende oppfyller vilkårene for å være enslig mor eller fat etter kapittel 15. Denne bestemmelsen gjelder alle former for stønad som gis til enslig mor eller far i kapittel 15. Det er således ikke bare ved søknad om overgangsstønad at denne er aktuell.

NAV må foreta en individuell vurdering i hvert enkelt tilfelle om hvorvidt vedkommende skal regnes som enslig mor eller far. Av annet ledd første punktum følger det at man skal regnes som å ha aleneomsorgen når man har klart varig mer av den daglige omsorgen enn den andre parten. Etter samme ledds siste punktum anses man ikke å ha aleneomsorg ved boforhold nevnt i §1-5 fjerde leddeller andre nære boforhold.

Nytt semester- en masteroppgave blir til.

Når man starter på studiet så har man en viss formening om at man må skrive et eller annet langt inn i fremtiden. For min del har tiden kommet såpass langt, og jeg skal skrive en masteroppgave dette semesteret. Hva sluttproduktet vil bli, er det enda bare å spekulere i til tross for at temaet har blitt valgt, og det foreligger et visst omriss rundt hva man ønsker å skrive om.

Det som derimot ikke er helt bra, er at fakultet ikke har funnet en veileder enda. Naiv som jeg var i våres, så trodde jeg det var en smal sak å få tildelt en veileder. I høst er jeg en erfaring rikere, jeg skulle nok prøvd å funnet frem til en selv. Men det skal også sies at fakultet leter for fullt etter veledere til oss som ikke har fått noen enda.

Teamet på oppgaven ble valgt i våres, og mitt tema ble «Seksualforbrytelser mot barn – sett i lys av barns rettigheter og plikter før, under og etter straffeforfølgninger». Emnet ble valgt ganske vidt med vilje fordi  jeg på den måten har mulighet til lettere å trekke inn det som jeg synes er interessant å bygge oppgaven på, samtidig som den innskrenker oppgaven tilstreklig for å fokusere på hvor man skal starte. Etter at jeg har skrevet ned en foreløpig grov skisse over innholdet, noen interessante underproblemstllinger osv, så er det på tide å bevege seg ut av startgropa. Jeg har allerede søkt fram aktuell litteratur, samt fått tak i et par bøker. 

Hvorfor jeg støtter #krevsvar og en frigivelse av dommen mot Lyse.

Når kjennelsen mot Lyse ble holdt hemmelig med henvisning til Tvisteloven §28- 3 (4) annet punktum, så ble det en massiv reaksjon. Denne reaksjonen kom til Twitter, og da under hashen #krevsvar . I ettertid har det kommet mange uttalelser og holdninger som viser at man godt kunne innført litt juridikum som pensum på skolen.

Legitimt å holde rettslige avgjørelser hemmelig.

Det et er fullt legitimt og nødvendig å holde rettslige avgjørelser helt eller delvis hemmelig, det kan det ikke være tvil om. Den som hevder noe annet viser utvilsomt lite innsikt i sin forståelse rundt dette. En rettslig avgjørelse kan inneholde informasjon som er så sensitivt at det ikke kan komme ut, gjenrne statshemmeligheter (Treholt- saken er vel et fint eksempel her) eller bedriftshemmeligheter. Politiet og den offentlige påtalemyndighet kan også å ha behov for å hemmeligholde sine avgjørelser, spesielt hvis de skal foreta hemmelige ransakelser eller bedrive avlytting. Altså det man kan kalle sikring av bevis. Det er ikke utvilsomkt at spørsmålet rundt sikring av bevis kan være viktig i sivile saker også, og Tvisteloven har i 28-1 og utover har bestemmelser om dette. Og det kan ikke være omdiskutert at man også i privat sammenheng kan ha behov for å holde sine avgjørelser hemmelig.

Litt om sivil påtale og sivil straffesak.

Når det gjelder sivil påtale(det er ikke snakk om det i denne saken, men mange mener at det er Politi og offentlig påtalemyndighet som skal dette.) så mener jeg ikke at det er utvilsomt eller rettskrenkende at sivile kan begjære påtale eller å føre straffesaker. Dette har man bestemmelser om i blant annet straffeprosessloven kap. 28 og etter straffeloven §228 (4) så er det uttrykkelig skrevet at hovedreglen er at private må kreve påtale. Men i denne saken er det utvilsomt snakk om søksmål, og søksmål er fullt lovlig.

Offentlige bryr seg fortsatt nada om privatlivet.

Det som jeg derimot reagerer på først og fremst har jeg redegjort i et tidligere blogginnlegg,nemlig det at Datatilsynet og Post- og teletilsynet ikke bryr seg om personvernet og faktisk lager vedtak som gir private aktører en slik inngripende mulighet til å få innhente privat informasjon. Jeg vil ikke gjøre som mange har gjort i debatten rundt dette (ikke bare denne saken), det å hive skytset mot Simonsen Law og Espen Tøndel er og blir feil. De har oppført seg korrekt og har lovlig tilgang til å gjøre det de gjør nå. Dit skytset må rettes er mot manglende vilje fra departementene og de organer som har gitt en slik tillatelse til å hente ut og oppbevare informasjonen. Det er krenkende å vite at private kan gå inn å hente ut informasjon rundt ip- adressen jeg bruker.

Er egentlig ip-adresse kun en vanlig adresse, og manglende vilje til å angripe slike spørsmål.

Mange vil hevde at en ip- adresse er som en husadresse når de skal forklare hva en ip- adresse faktisk er. Men det er noe mer, mye mer. I motsetning til ip- adresser, så er adresser som hovedregel offentlig informasjon. Ip- adresser kan bedre sammenlignes med telefonnummer, og de gir akkurat samme informasjon. Ip- adressen gir informasjon om hvilken nettsteder du har besøkt, hva du har gjort på disse nettstedene (skrevet en kommentar f.eks.), hvor du befant deg når du bedrev dette og hvilken klokkeslett du var aktiv.

Det er derfor jeg er tilhenger av #krevsvar, det at det offentlige (og spesielt de som har til oppgave å faktisk beskytte personvernet vårt i samfunnet) tar så lett på slike ting. Hittil er det ikke et politisk parti utenom Venstre og Rødt som har engasjert seg i denne saken, noe som skremmer meg skikkelig. Er virkelig ikke personers private opplysninger mer verdt enn som så? Men også når det gjelder misbruk av personnummer så har politikere i liten grad kommet på banen, noe som kanskje bygger under mine mistanker.

Det er også svært tvilsomt at politiet ikke bruker ressurser til å etterforske kriminalitet som foregår på nettet, det virker som om man har en slags vegring mot dette. Dagbladet skrev tidligere om jenta som fikk filmer av seg selv spredd på nettet, og til og med her som det var snakk om mulig barneporno (i juridisk definisjon) så reagerte man ikke. Både politikere og alle offentlige myndigheter må begynne å forstå at det nytter ikke å skyve vekk slike problemstillinger, de forsvinner ikke av den grunn.

Det er med andre ord politikerene som skal behandle slike viktige spørsmål og problemstillinger som å gi ut slik sensitiv informasjon til private aktører., ikke offentlige underorgan som Datatilsynet og Post- og teletiilsynet.

The final countdown.. Snart deadline på valg av tittel på masteroppgave

1. april, eller dag 91 i år 2009 som også er bedre kjent som aprilsnarr, er siste dag for å levere inn tittelforslag på masteroppgaven. Gjør man ikke det får man ikke starte skrivingen høsten 09, noe som betyr 1/2 utsettelse av graden.

Vet jeg hva jeg vil skrive om? Ja, absolutt. Selv om det ikke er så lett å finne på ting som virker interessant og som er litt unikt.

For de som hadde håpet på å høre The final count down med Europe, så svikter jeg ikke: