Gjeld og personvern- Et problematisk gjeldsregister.

wpid-kredittkort-2011-11-18-14-21.jpg I kjølvannet av debatten rundt datalagringsdirektivet har spørsmålet rundt et felles gjeldsregister igjen kommet til overflaten. I artikkelen«- For lett for unge å få kreditt» tar Forbrukerrådet ved dets direktør Jorge Jensen til ordet for å etablere et felles gjeldsregister.

Et gjeldsregister er uheldig i forhold til personvernet

Tanken om et gjeldsregister i seg selv er ikke en ny idé. Et slikt register har vært utredet tidligere da Stortinget i 2006 ba Regjeringen om å utrede hvorvidt man skulle opprette et slikt register. Denne utredningen ble ledet av professor Tore Bråthen på vegne av Barne- og likestillingsdepartementet. I en artikkel publisert Familia 2/2008 fremkommer det følgende:

«Hensynet til personverninteresser er en stor utfordring i forhold til opprettelse av et sentralt gjeldsregister. Det kan knytte seg utfordringer til om et gjeldsregister vil være fullstendig, om den enkeltes behov for kontroll med registeret kan ivaretas og det vil kunne være en fare for misbruk av opplysningene i registeret.»

Videre står det følgende:

«En annen ulempe ved gjeldsregister som trekkes frem i utredningen er at det er usikkert i hvilken grad et gjeldsregister kan motvirke gjeldsproblemer. Et gjeldsregister vil ikke være tilstrekkelig for en kredittvurdering og det vil bare påvirke en liten andel kredittsøkere. Utrederne anser det derfor for å være et lite treffsikkert sosialpolitisk tiltak.»

Datatilsynet går så langt i å kalle opprettelsen av et slikt register å skyte spurv med kanoner:

«Hvor mange kan dette dreie seg om? Tapstallene kan gi en indikasjon. Kredittilsynets rapport for tilstanden i finansmarkedet i 2006 viser et gjennomsnittlig tap på kun 0,8 % for forbrukslån. Dette er svært lavt, og synkende sammenholdt med tidligere år. Formålet med registeret blir altså å hindre at folk lyver om sin totale gjeld og at finansinstitusjonene unngår et marginalt tap. Denne fordelen må veies opp mot ulempene ved et sentralt gjeldsregister.»

Videre tar de opp problemstillingen rundt problemene med å holde et slikt register oppdatert:

«Et annet problem vil være å holde registeret oppdatert, og sikre at opplysningene er korrekte. Gjeld vil normalt nedbetales mer eller mindre jevnlig. Kreditor må dermed oppdatere gjeldsregisteret løpende. Én gang er ikke nok. Og hvem skal ha ansvaret dersom en fordring er omtvistet eller registrert på feil person? Det vil med andre ord kreve betydelige ressurser å holde registeret oppdatert. I Sverige viser erfaringen at det er et praktisk problem å holde opplysningene godt nok oppdatert.».

Et annet problem er hvem som må innrapportere til dette registeret hvis det skal være oppdatert med absolutt all gjeld man har. Hvis det er meningen at et slikt register skal fange opp all gjeld en person har, må man også pålegge rapporteringsplikt til familiemedlemmer og utenlandske kredittforetak. Og hva med den kreditten man søker om og ikke benytter seg av? Eventuelt ubenyttet kreditt på kredittkort?

Det som også er interessant er at det kun er et gjennomsnittlig tap på bare 0.8% for forbrukslån i 2006. Kort sagt vil et slikt gjeldsregister bare hjelpe en håndfull personer. Men disse personene tror jeg vi kan hjelpe med andre midler enn å registrere alle lånetakere i et dyrt og personvernmessig uheldig register. Det er ikke utvilsomt at et slikt register må være mer omfattende enn det som blir innrapportert til skatteetaten i dag i forbindelse med ligningen.

Bruk av mer virkefulle tiltak.

Det man heller burde ta opp er hvorvidt man kan innføre andre tiltak som kan begrense låneopptak av forbruksgjeld, da særlig hos unge.

For det første må man stoppe den aggressive markedsføringen av forbrukergjeld. Jeg har selv opplevd i posten å få brev der jeg har blitt tilbudt om å ta opp 25. 000 i kreditt bare ved å underskrive en enkel papirlapp. Opplysninger om kostnader eksisterte ikke, bare fordelene ved å ha kreditt i bakhånd. Selv COOP prøver å dytte kredittkort på medlemmene sine.

Dernest må man forby produktpakker som Fokus 24/7 og DNB Leve/ Student der man blir tvunget til å anskaffe seg kredittkort for å få de fordelene produktpakkene gir. Spesielt deres pakker som er skreddersydd til ungdom er spesielt uheldig. Det er få 18 åringer som går på videregående som faktisk har brukt for et Mastercard med 10. 000 i kreditt. Dette er noe som bankene «tvinger» på brukerne sine, og de gjør det neppe av barmhjertighet.

Folketrygdloven §21-3 første ledd

Folketrygdloven§21- 3 første ledd nedfeller en generell opplysningsplikt for den som skal motta en stønad fra NAV. Rent lovteknisk skiller man mellom de som har fremsatt et krav på en stønad i første punktum og de som mottar en stønad i annet punktum.

Bestemmelsen lyder følgende:

«En person som krever en ytelse, plikter å gi de opplysninger og levere de dokumenter som er nødvendige for at Arbeids- og velferdsetaten, Helsedirektoratet eller det organ Helsedirektoratet bestemmer skal kunne vurdere om vedkommende har rett til ytelsen. Den som mottar en ytelse, plikter å underrette etaten om endringer i forhold som kan være avgjørende for om vedkommende fortsatt har rett til ytelsen eller for å kunne kontrollere ytelsens størrelse.»

Rett til å innhente informasjon fra de som har fremsatt et krav om en ytelse, bestemmelsens første ledd første punktum.

Når en bruker fremsetter et krav om en ytelse etter folketrygdloven er det behov for å foreta en nærmere undersøkelse om bruker fyller vilkårene for å motta den ytelsen som kreves.

Noen av vilkårene er nok kurante å vurdere om er oppfylt. Men i noen tilfeller har NAV behov for ytterligere opplysninger for å vurdere om vilkårene for en stønad er oppfylt, eller for å kunne beregne riktig størrelse på ytelsen som skal utbetales.

NAV har da rett til å innhente den dokumentasjon som er nødvendig for å kunne vurdere om vilkårene for ytelsen er korrekt. Denne bestemmelsen må sees i lys av forvaltningsorganets egen utredningsplikt etter forvaltningsloven §17.

Etter denne bestemmelsen kan også NAV kreve at bruker av gir erklæringer om for eksempel ekteskaps-/ samboerforhold eller inntektsforhold. I forbindelse med stønader etter kapittel 15 om stønader til enslig forsørger, har man utviklet et eget søknadsskjema der bruker må gi erklæring om samboerskap, kontakt med barnets (barnas) far etc.

I de tilfeller der det er behov for å beregne størrelsen på ytelsen bruker skal motta, kan det være behov for å innhente ytterligere inntektsopplysninger. Da skal det i denne sammenheng bemerkes at NAV har hjemmel for å innhente opplysninger etter folketrygdloven §§21-4 og 21-4a i de tilfeller der dette er mer hensiktsmessig. Hvis man har spørsmål vedrørende brukers inntekt, kan det være raskere å f.eks. kontakte arbeidsgiver direkte i medhold av folketrygdloven §21-4. Dette er også i overensstemmelse med forvaltningens utredningsplikt.

Gir ikke bruker NAV den informasjonen som har blitt etterspurt, har man hjemmel i folketrygdloven§21-7 bokstav c å avslå kravet eller å holde tilbake ytelsen. Hvis et eventuelt avslag eller tilbakeholdelse av ytelsen er aktuelt, må det først varsles om dette etter reglene i forvaltningsloven §16.

Informasjonsplikt til NAV for de som mottar en ytelse, bestemmelsens første ledd annet punktum.

Etter annet punktum har bruker en plikt til å informere NAV om ethvert forhold som kan ha betydning for retten til ytelse eller ytelsens størrelse.

Typisk vil dette være en som er sykmeldt og som enten blir friskmeldt på et tidligere tidspunkt eller en uførepensjonist eller enslig forsørger som tjener opp mot hva de kan ha i inntekt ved siden av ytelsen.

Brudd på denne bestemmelsen kan føre til at vedkommende får en ytelse som de ikke har rett på. Dette fører igjen til at man har fått for mye utbetalt i stønad til NAV. Hjemmel for å kreve feilutbetalt beløp tilbake finner man i folketrygdloven §22-15. Etter folketrygdloven §22-15 første ledd annet punktum kan NAV kreve tilbakebetalt feilutbetalt beløp når mottaker har gitt NAV feilaktig eller mangelfull informasjon. Det å ikke gi informasjon regnes i denne sammenhengen med å gi mangelfull informasjon. Er feilutbetalingen av en viss størrelse og omfang, kan det være aktuelt å ilegge 10% rente etter folketrygdloven§22-17a første ledd. Rente på 10% av feilutbetalt beløp kan ilegges når bruker har opptrådt minst grovt uaktsomt. Det må her som ellers, legges til grunn en sivilrettslig bevisvurdering.

Enslig mor eller far

I folketrygdloven kapittel 15 har man regler om stønad til enslig mor eller far. Pr. 30. juni 2011 var det 33. 650 personer som mottok overgangsstønad og/ eller barnetilsyn.

Etter folketrygdloven §15-5 har lovgiver gitt den som setter fram et krav bevisbyrden for å sannsynliggjøre at vedkommende oppfyller vilkårene for å være enslig mor eller fat etter kapittel 15. Denne bestemmelsen gjelder alle former for stønad som gis til enslig mor eller far i kapittel 15. Det er således ikke bare ved søknad om overgangsstønad at denne er aktuell.

NAV må foreta en individuell vurdering i hvert enkelt tilfelle om hvorvidt vedkommende skal regnes som enslig mor eller far. Av annet ledd første punktum følger det at man skal regnes som å ha aleneomsorgen når man har klart varig mer av den daglige omsorgen enn den andre parten. Etter samme ledds siste punktum anses man ikke å ha aleneomsorg ved boforhold nevnt i §1-5 fjerde leddeller andre nære boforhold.

Datalagringsdirektivet- en kort gjennomgang.

eu_flaggEt hett diskusjontema på Twitter er EU-direktiv 2006/24/EF om lagring av trafikkdata eller Datalagringsdirektivet til vanlig. Datalagringsdirektivet er igjen forkortet til dld, derav hashtaggen #dld på twitter.

I media den siste tiden har begge grupperingene svartmalt situasjonen, også politikerne har i forkant av valgkampen kommet på banen med diverse utspill rundt dette direktivet. De gir som oftest heller ingen oversikt over hvilken rettigheter man kan få etter det nye direktivet, kun «pliktene»*1. Etter å ha lest en tweet, så tenkte jeg skulle sette opp en kort gjennomgåelse av direktivet og dets innhold. Uansett er det viktigste er å ikke blande Direktivet sammen med proposition 2006/07:63 – En anpassad försvarsunderrättelseverksamhet, populært kalt FRA- lagen som ble vedtatt i dag. Mens FRA- lagen egentlig er en rekke lovendringer i svensk rett, samt en ny lov, så er datalagringsdirektivet et EU- direktiv.

Direktivets juridiske forankring i EU- retten.

Datalagringsdirektivet ble vedtatt etter EU- traktatens artikkel 95 som regulerer det indre marked, en av EUs såkalte tre søyler.*2 Noen stater mente derimot at dette gikk under den tredje- søylen som omfatter politi og strafferettslig samarbeid*2, og mente derfor at hjemmelen man brukte for å opprette direktive var feil. EF- domstolen kom derimot til at direktive regulerte forholdet til markedsaktørene og ikke politiets og myndighetenes tilgang til dataene. Dette må også sees i sammenheng med at man ønsket å harmonisere reglene rundt lagring av  de opplysningene som datalagringsdirektivet regulerer.*3

Hadde derimot EF- domstolen kommet til det motsatte resultat, at direktivet hadde sin forankring i det strafferetslige samarbeidet (søyle 3), ville resultatet blitt at direktivet hadde blitt kjent ugyldig da art. 95 regulerer det indre marked. Også spørsmålet rundt direktivets relevans til EØS- retten ville ha vært annerledes hvis direktivet hadde blitt sett på som et strafferettslig samarbeid.

Forholdet til internasjonal lovgivning

Et kort notat i forarbeidene til direktivet uttales det at direktivet ikke kolliderer med annen internasjonalrett, nærmere bestemt EMK. art. 8. Som man sikkert har hørt i den opphetede debatten så er det EMK art. 8 som regulerer privatlivet og korrenspodansen, herunder lagring av opplysninger som direktivet regulerer. Det er på det rene at det må skje en avveining av interesser etter EMK art. 8, med dette menes at alle inngrep må være forholdsmessige. Det er også verdt å merke seg at kravene i EMK er bare minstekrav, det er ingenting i veien med at vi innfører nasjonale krav som går lenger enn EMK art. 8.

Det er verdt å merke seg at direktivet regulerer hvem som skal lagre denne informasjonen, og det er ikke staten. Hadde staten lagret informasjonen ville man fått den pussighet at lagringen mest sannsynlig ville vært i strid med EMK art. 8 jfr. Malone vs. The United Kingdom.

Forholdet til nasjonal lovgivning

EØS- avtalen er en dynamisk traktat som binder oss til et EØS- samarbeid. Det er ikke ensbetydende med at vi må gjennomføre de traktater man får fra EU. Derimot er det en kjennsgjerning at våre politikere aldri har benyttet seg av reservasjonsfrykten, en av grunnene kan være frykten for at EU kan da si opp avtalen etter vilkårene i EØS- traktaten art. 127. Med andre ord kan, selv om det kanskje ikke er så realistisk, en veto kan derimot bety en økonomisk og politisk krise for norge. EU kan benytte seg av sanksjoner, og som miniputt stat så har vi ikke så sterke forhandlingskort.

Påtalemyndighetenes innsynsrett til trafikkdata er i dag til dels svært vid, mye videre enn det direktivet åpner for. Dette gjør i sin tur det slik at man må vedta nye bestemmelser for utlevering av trafikk i straffeprosessloven. Dagens hjemler til å hente ut trafikkdata er i hovedsak etter straffeprosessloven §§210 og 216b.

Utlevering av trafikkdata etter strpl. §216b er en litt mer omstendelig affære enn etter strpl. §210. Det må her være snakk om en forbrytelse som medfører fengselsstraff i 5 år eller mer, samt at det må foreligge en skjellig grunn til mistanke. Derimot så er reglene etter strpl. §210 ganske åpne, her er det ikke lenger snakk om at det må foreligge en skjellig mistanke til en alvorlig forbrytelse, snarere tvert i mot. Kravet etter straffeprosessloven §210 er at gjenstanden trenger kun å antas å ha verdi som bevis, dog må det skje en domstolskontroll (på omtrent samme linje som i krevsvar). Men det er ikke å komme vekk fra at påtalemyndighetene etter straffeprosessloven §210 vil komme til et dekket bord hvis ikke straffeprosessloven endres når direktivet trår i kraft. Men etter min mening må art. 4 sees i sammenheng med fortalen, der det står at  direktivet gjelder bekjempelse av alvorlig kriminalitet. Hvis også politikerne mener dette, betyr det at reglene i straffeprosessloven vil mest sannsynlig skjerpet med tanke på tilgang til slike opplysninger. Videre så er det også etter art. 4 bare kompetente offentlige myndigheter som skal ha tilgang til disse dataene. Private parter slik som i f.eks. krevsvar vil med andre ord ikke ha tilgang til de opplysninger som blir lagret.

Som nevnt tidligere så er det de som yter tjenesten som skal lagre disse opplysningene. Det er på det rene at det kan hende at andre tilbydere enn kun de tradisjonelle nett- og telefonleverandørene blir pålagt å lagre data, da det er krav om at det også skal lagres info om mail, jfr. art. 5. Man må også ha i bakhodet at dagens systemer hos de tradisjonelle telefon- og nettleverandører kun er laget med henblikk på å lagre trafikk i den hensikt å beregne hva de skal fakturere kunden.

Hvilken type informasjon skal innhentes og lagres.

Det er ikke all informasjon som skal lagres. Det følger ganske klart av art. 5 paragraf 2 at data som avslører innholdet i kommunikasjonen ikke kan lagres med hjemmel i direktivet. Derimot skal man lagre a og b- nummer, celle- id, IMEI- og IMSEI- nummer, bruker- id og navn og adresse på bruker som er registrert, jfr. art. 5. Med andre ord så er det snakk om ganske omfattende matriale om tid, sted, hvem du kontaktet og navn og adresse på bruker. Bruker man mobil så skal både IMSEI og IMEI nummer også lagres. Minstetiden på lengden man kan lagre slike opplysninger er 6 månder, med andre ord dobbelt så lenge som det internett- og telefonoperatørene får lov til i dag.

En kort mening fra min side.

Det er en del positive trekk ved direktivet. Politiets adgang til å hente ut trafikkopplysninger etter direktivet skal etter forordene kun skje ved alvorlig kriminalitet. I dag så åpner strpl. §210 for en ganske vid adgang for politiet å hente inn informasjon, denne muligheten kan få en begrensning. Ihvertfall i forhold til den informasjonen som direktivet krever at skal lagres. En positiv ting til med direktivet er at man forsøker å få en ensartet lagringspraksis av informasjon innad i organisasjonen, dessverre for oss så har man her såpass liberale regler at direktivet kan føre til en ganske drastisk omveltning når det gjelder lagring av personopplysninger. Det er også blitt pekt på av kritikerne at direktivet mistenker alle, påtalemyndighetene på sin side hevder at direktivet vil gjøre jobben med å oppklare kriminalitet lettere. Dette til tross for at innholdet i direktivet eksplisitt nevner at den ikke hjemler tilgang til kommunikasjonens innhold.

På den annen side så er det ganske mye informasjon som skal lagres, samt hvor og når man oppholder seg. Dessuten vil det komme kostnader i forbindelse med tekniske tilpasninger og lagring av data for å kunne oppfylle direktivet, hvem som tar regningen der blir et åpent spørsmål. Det er også et åpent spørsmål om hvem som skal lagre, det må forutsettes at direktivet krever også at andre enn kun de tradisjonelle telefoni- og netttilbyderne må lagre informasjon.

Oppsummering:

  • Direktivet pålegger tjenesteleverandøren å lagre en rekke informasjon om brukerne og bruken.
  • Derimot er det ikke hjemmel for at datens innhold lagres.
  • Det vil muligens bli utformet noen strengere regler i straffeprosessloven for når slik trafikkdata som direktivet behandler blir utlevert.
  • I dag er det en vid mulighet for utlevering av trafikkdata etter strpl. §210
  • Direktivet kan være i strid med EMK art. 8, forarbeidene til direktive er korte på dette området.
  • Politikerne kan benytte seg av reservasjonsretten, men den har aldri vært benyttet før.
  • Ved en eventuell reservasjon kan EU komme med sanksjoner og i værste fall en oppsigelse av EØS- traktaten.

*1 I den grad  det å lagre opplysning om en kan kalles en plikt.

*2 Søyle 1 er indremarked, søyle 2 er felles sikkerhets- og utenrikspolitikk mens søyle 3 omfatter det som regnes under politi og strafferettslig samarbeid. Kilde: http://www.europakommisjonen.no/Publikasjoner/justis_web.pdf

*3 Avsnitt 70-73 og 80- 85 i avgjørelsen, kilde: http://eur-lex.europa.eu/LexUriServ/LexUriServ.do?uri=CELEX:62006J0301:DA:NOT#texte

Øverland, Arnulf: Kristendommen, den tiende landeplage.

Kristendommen, den tiende landeplage.

I
I Schopenhauers efterlatte småskrifter kan man finne en aforisme, som han kaller en samtale fra år 33:
– Har De hørt siste nytt?
– Nei, er der hendt noe?
– Verden er gjenløst!
– Hvad behager?
– Jo den gode Gud har iført sig menneskeskikkelse og reist til Jerusalem, og har latt sig henrette. Og på denne måten har han simpelthen narret djevelen og gjenløst oss alle sammen!
– Men det er da virkelig storartet!
Dette er formodentlig blasfemi. Jeg vet riktignok ikke så nøie, hvad det er for noe. Jeg vet bare, at rett som det er, begynner prestene å skrike og bære sig, fordi en eller annen har krenket dem – eller spottet Gud, det er nesten det samme.
Hvis de f. eks. ikke får lov til å bestemme Nationaltheatrets repertoire – hvis f. eks. vi hedninger, vi som går på teater, får lyst til å se et skuespill, som ikke er særlig religiøst, da blir de såre og ømme, og der blir et skrik og en jammer uten like.
Men hvordan man nu bærer sig ad, så er jeg alvorlig bange, for at den som prøver å gi en klar og redelig fremstilling av den kristne tro, han vil uundgåelig gjøre sig skyldig i blasfemi.
Jeg skal prøve å undgå det:
Gud er et vesen som i utvortes henseende ligner oss. Vi er skapt i hans billede. Han er en mann, han har meget hår og især skjegg, han har nese og munn og tarmkanal, tror jeg da, og for alt hvad jeg vet om ham, har han vel også kjønnsorganer. Eller kanskje han ikke har det?
I andre henseende adskiller han sig fra oss. Vi er nok også evige vesener, vi kan som bekjent aldri dø. Men Gud er til fra evighet.
En vakker dag for omkring 6000 år siden skapte han himmelen og jorden. Han kunde godt ha gjort det før; men det vilde han ikke. Men for 6000 år siden vilde han det.
Han skaper altså menneskene. Han sender djevelen på dem for å få dem til å «synde». Han er allvidende, så han vet på forhånd, at de vil falle for fristelsen; men han blir sint allikevel, og fra nu av straffer han alle mennesker med evig helvede.
Slik går det nu i ca. 4000 år; men da Gud også er god, faller det ham plutselig inn å frelse oss.
Den gode Gud kunde ikke på noen måte tilgi oss, den allmektige Gud kunde heller ikke frelse oss på noen annen måte enn ved å sende «Den hellige ånd» ned til en jomfru og «bebude» henne, hvorefter hun føder Guds sønn, som blir henrettet, ikke fordi han har gjort noe galt, men for våre synders skyld.
Man kan kalle det å rette baker for smed.
Underlig er det også, at i det øieblikk menneskene i tillegg til sine øvrige synder begår ennu en synd, grovere enn alle de andre, nemlig den synd å drepe Guds egen sønn, da kan de få tilgivelse, da er ikke Gud sint lenger.
Men ennu er vi ikke på langt nær frelst. Først må vi dyppes i vann i den hellige «treenighets» navn, det vil si navnet på de tre guder som er en gud, 3 = 1.
Jeg sier vann; men det er ikke så enkelt. I Luthers katekismus, som den dag i dag brukes på skolen, står der: «Dåben er ikke bare almindelig vann; men den er vann, som er innesluttet i Guds befaling og forenet med Guds ord.»
Hvad dette betyr, kan ikkje noe levende menneske begripe; men barnene er forpliktet til å forstå det!
Vi tar det en gang til: Vann, som er innesluttet med Guds befaling – ! ? !
Siden skal vi ete Guds legeme og drikke hans blod.
Denne vemmelige, kanibalske magi praktiseres den dag idag. Men kan man bekvemme sig til å delta i den, da er man frelst. Da kan man tillate sig nær sagt hvilken som helst skjendighet, bare man ber til Gud efterpå. Bare man tror og er døpt.
Dette er ingen overdrivelse. Det er den rene lære, den kristne tro, min barnetro. Jeg har ikke glemt den, den er banket inn i mig med en kjepp, og ingen skal ta den fra mig!
Der var naturligvis på apostlenes tid mange, som det ikke falt lett å omvende; der var mange onde mennesker som ikke vilde tro. Derfor reiste apostlene omkring og gjorde undere. Man «helbredet» folk ved bønn, olje og håndspåleggelse, og man lot dem opstå fra de døde.
Ikke bare mennesker, også dyr. Det kunde naturligvis hende, at situasjonen var slik, at det var nødvendig å gjøre et underverk, og hvis der da ikke fantes noen, som kunde opstå fra de døde, i hele nabolaget, så måtte man jo se, om man kunde finne f. eks. en død katt.
Men den uten sammenligning kraftigste gjerning, som er gjort, den gjorde St. Petrus. Han opvekket en spekesild i Jesu navn!
Historien er riktignok apokryfisk; men det er ikke forbudt å tro på den. Tvert imot, gjør man det, så viser det bare en ekstra fromhet, en særlig troens nådegave.

II
Herregud, vil man si, nu er der jo allikevel ingen, som for alvor tror på dette håpløse visvas. Vi får i himmelens navn la prestene holde på med det; men vi kan ikke gi oss til å diskutere sånt noe. – Dessuten, hvad tjener det til? Man kan ikke appelere til noen fornuft hos den troende. Alle argumenter preller av på den kristne som vann på gåsen. Dumheten er udødelig, kristendommen har også evig liv.
Jeg er ikke så sikker på det. Ennu er der nok adskillige, som tror både det ene og det annet. Men der er ikke så mange nu, som der var for hundre år siden. Engang var religiøse illusjoner almindelige også hos ellers fornuftige mennesker. Nu utgjøres menigheten vesentlig av forskruede raringer av sinker.
Den går jevnt tilbake. Og i det øieblikk man ophever statskirken, og kristendommen ikke lenger er noen næringsvei – hvad den nu faktisk er for tusener av prester og lærere og lærerinner – i det øieblikk vil den få en dødelig knekk.
Den går jevnt tilbake. Dr. teol. Kristian Schjelderup utgav for noen år siden en bok om kristendommen i lys av relativitetsteorien. Men endog biskop Berggrav, hvis forhold til Gud er ganske anderledes praktisk og håndfast – endog Berggrav kan finne på å reise til Kjøbenhavn og holde foredrag over følgende tema: Er kristendommen tilstrekkelig «funkis»?
En virkelig sterk og alvorlig tro gir sig ganske andre uttrykk. Negrene gir sine guder mat, når de vil opnå noe hos dem, og hjelper ikke det, så vanker der juling. De pryler sine guder, så det er en lyst.
Og om Jakobs hustru Rachel fortelles det i bibelen, at da hun skulde reise hjemmefra, så stjal hun sin fars gud, for at gud skulde være med henne.
Se dette er virkelig tro. Men når Gud er relativ og Jesus er funkis, da er det dårlige greier.
Men selv om voksne mennesker efter hånden opgir å holde fast på den kristne dogmatikk og nøier sig med å røre sammen en slags melkesuppe av en privatreligion, hvor gud er redusert til et abstrakt og svevende filosofisk «prinsipp», en flytende gelé, som fyller hele universet (Gud er alt!) – så hjelper ikke det barnene. De går på skole, og der lærer de bibelhistorie og salmevers og katekismus, og det ødelegger deres forstand.
Forleden husket jeg et vers, en slags poesi, som jeg antagelig har lært for 35 år siden. Jeg har altså gått og husket det i 35 år! Det lyder så:
Ei sceptret vige skal fra Juda,
ei herskerstaven fra hans fødder,
før fredens konge kommet er,
og folkene ham vorder lydig.
Dette har jeg lært på skolen. Med denne kunnskap skulde jeg vel være rustet for livet!
Det er ikke vanskelig å påvise, at forstanden på en besynderlig måte er kommet i ulage hos de aller fleste; man behøver ikke å foreta noen intelligensprøver, man kan bare ta for sig den første, den beste avis. Da vil man også finne, hvor svakheten ligger: Den kristne evne er stanset i utviklingen, og det naturlige vitebegjær er drept.
Hånd i hånd med en forblindet autoritetstro går en uovervinnelig avsky for erkjennelse, en sann skrekk for kjennsgjerninger og en lidenskapelig forkjærlighet for det fornuftsstridige.
Det kan nok hende, at man opgir å be til Gud. Det kan nok hende, at man opgir håpet om å få Vårherre til å forandre mening, enten det nu skulde skje ved å gi den allvidende diverse oplysninger eller ved å friske på hans hukommelse: Du vet jo det, kjære Gud, du som vet alt …… (Allerede den uttrykkelige forsikring om, at Gud vet alt, lyder litt lumsk. Den synes å dekke over en aldeles utilbørlig mistro).
Men derved vasser man ut i teosofi og mystikk, selv om man ikke direkte deltar i de aller groveste spiritistiske ablegøier, så er der iallfall «mere mellem himmel og jord, enn videnskapen drømmer om, Horatio!»
Og bare man citerer denne forterskede banalitet, så er man en «dyp natur» og ikke noen «overfladisk materialist».
Aldri har menneskenes intellektuelle feighet funnet et mere forløsende uttrykk!
Der er i fysikk og kjemi, som i enhver videnskap, uløste problemer. Der finnes sikkerlig ukjente naturkrefter. Men der er ikke noe «mellem himmel og jord» – hverken noen gud eller andre spøkelser. Denslags holder til inne i hodet på de «dype naturer».

III
Der er mange ting vi ikke vet, og mange ting vi kunde ønske å vite. Men hver gang vår erkjennelse ved videnskapens hjelp har fått et lite puff fremover, går der en blek angst gjennem menigheten. Den er bange for, at Gud skal bli syk av det, at han kanskje skal dø, at kristendommen skal gå i opløsning, kristendommen som skulde beskytte oss mot kunnskap. Man er bange for, at en lysstråle skal trenge gjennem det mørke, som man graver sig ned i for å slippe å se.
For å si det med andre ord: Man er bange for å miste sin far, bange for å bli voksen, bange for å bli nødt til å ta op livskampen i fullt alvor og for egen regning og risiko. Og man er bange for å dø. Derfor skal Faderen leve i evighet, han skal hjelpe oss, når det går galt, eller når det er fare på ferde, og efter døden skal man få komme til ham og være hos ham. – En eksemplarisk kompromissdannelse mellem den bitre erfaring og det desperate ønske.
Det er de aller færreste mennesker, som noensinne blir voksne, og derfor må de aller fleste ha en gud å tilbe. De er Guds barn.
Allerede de gamle egyptere hadde riktignok lagt merke til, at lik pleiet å rotne, og at man ikke levet lenger, når man var død. Gode råd var dyre; men så opfant man balsameringskunsten, og når man dertil utstyret mumiene med visse trylleformularer, var det ikke lenger så umulig, at de kunde «opstå».
Disse trylleformularer inneholder gjerne de mest energiske forsikringer om, at avdøde ikke har tapt noe av sin vitalitet: Jeg puster med min nese, jeg tygger med mine kjever, jeg løper, jeg er Osiris!
Naturligvis kunde man ikke gi sig til å balsamere pøbelen, det var altfor dyrt; men prestene kunde iallfall bli salige.
Senere har man opdaget at «sjelen» med største letthet kan adskilles fra legemet og leve evig. Dette er en demokratisk omenn noe uklar tanke. Sjelen forestiller man sig da som et nokså luftig legeme, en «skygge». Den er adskillig renere enn kroppen, og den har ingen plager; men det kan heller ikke sies, at den har det morsomt.
Den gjør sig ikke særlig bemerket, kan ikke vise sig uten på åndefotografier og ikke uttale sig uten gjennem «medier». Den har heller ikke stort å fortelle om det hinsidige, den har mistet det meste av sin forstand, men er ellers vel fornøiet: Jeg har det så godt så godt!
Onde og vantro mennesker vet jo riktignok at «sjelen» simpelthen sovner inn, hvis der ikke gjennem sanseorganene tilføres den en stadig strøm av nye inntrykk.
Der går en blek angst gjennem menigheten hver gang den føler sig truet av en ny tanke. Så samler den sig til motstand og motangrep. Jevnlig skjer dette under feltropet: Materialismen er foreldet!
For en tid siden var der en ung «idealist» ute i «Samtiden». Han hadde hørt noe om, at atomer kunde spaltes, og at materiebegrepet var under revisjon. Altså: materien var ikke til å lite på lenger, kanskje den til syvende og sist slett ikke eksisterte, ja kanskje den bare var «ånd»?
Og ønsket om, at det må være så, forvandler sig umiddelbart til en overbevisning om, at det er så: Materialismen er foreldet!
For det første: Hvad vil det si, at materien er ånd? – Mine støvler er ånd?
Og denne ånd, hvem er det egentlig? – Det skulde vel aldri være Gud?
Men for det annet: Idet fysikken reviderer materiebegrepet, blir enhver naturvidenskapelig tenkemåte foreldet – tror teologene. De tror!
Det er selve kausalitetsprinsippet man vil til livs, den grunnsetning, at alt der skjer, har en årsak. (Og at intet som skjer, kan ha en «overnaturlig» årsak).
Men årsaksloven er ikke noe annet enn den måte, vi tenker på, og den eneste måte, vi kan tenke på. Hvis vi opgir den, kan vi ikke tenke en tanke. Da blir vi teologer alle sammen.
Ennu tydeligere enn denne unge idealist var i sin tid en referent i «Tidens Tegn». Han var sendt avsted for å høre på et foredrag av den tyske atomforsker, professor Heisenberg: «Selv den dødeste ting lever», skrev han. «Atomene er levende vesener med påviselig intelligens». «Atomene styres av en levende, bevisst fornuft».
Det er mere enn man kan si om «Tidens Tegn».
Professsor Werenskiold dementerte det dagen efter: «Det får være måte på vrøvl, selv i et avisreferat», sa han.
Men denne tendens til å lure Gud inn gjennem et eller annet smutthull, til å fuske ham inn gjennem bakdøren og op kjøkkentrappene, forklædt som «ånd» kontra materie eller som en «levende bevisst intelligens» – denne tendens er så alminnelig, at man står i fare for å påtreffe Herren endog i universitetenes laboratorier.
Til alle tider har man beundret naturens hensiktsmessighet. Nu er der dertil det å bemerke, at bare de færreste av oss har sett noen annen verden, og vi har derfor liten anledning til å anstille sammenligninger.
Vi utvikler våre egenskaper gjennem bruken av dem. Også vår intelligens er utviklet efter hvert som vi har brukt den til å orientere oss i denne verden. Vår forstand er ikke innrettet på å begripe noe annet. Og derfor finner vi endog i de mest veltalende skildringer av himmel og helvede aldri annet inventar, enn det vi kjenner fra vår egen jammerdal.
Man har valget mellem å utstyre englene med hvite klær, trompeter, fjær – eller å la dem forsvinne mellem skyene.
Ikke desto mindre har man til alle tider falt i staver over naturens hensiktsmessighet og til alle tider anstillet den «filosofi», at en så vidunderlig verden må noen ha «skapt». Den kan ikke ha skapt sig selv, den kunde ikke funksjonere så presis, månen måtte dette ned på jorden, hvis der ikke var en «maskinmester».
Det kan da ikke forbause noen, at Sigrid Undset kommer til samme resultat – når endog Edison kom trekkende med denne velsignede maskinmesteren!
Nu er det bare det, at en sånn vidunderlig maskinmester, han kan jo ikke ha skapt sig selv, tenk bare på, hvor presis han funksjonerer! Der må iallfall være en maskinmester til å passe på ham. Rettere sagt, der må være et dynasti av maskinmestre – hvis vi da ikke vil akseptere den forklaring, som guden Set gir oss. De gamle egyptiske guder har jo også efterlatt sig hellige skrifter. – Guden Set sier med rene ord: «Jeg har skapt mig selv, idet jeg er utgått av mine egne lender». Det blir vel nok den enkleste løsning.
Ved å undersøke ikke bare den kristne, men også andre religioner, vil man hurtig være på det rene med, at der ikke gis noen grenser for, hvad der er mulig å få folk til å tro. Der kan ikke utpønses noen urimelighet så grov, at folk nekter å tro på den, og intet er lettere enn å få en kamel til å gå gjennem et nåløie.
Ingen forlanger at dogmene skal ha noe skinn av tilforlatelighet, ingen generes av at de med logisk nødvendighet gjensidig utelukker hverandre.
Hvorfor tror man da på dem? – For det er jo klart at de på sett og vis må tilfredsstille menigheten. Der kan opstå bitter strid om hvorvidt en flaske portvin virkelig er Jesu blod eller om den er bare portvin eller delvis begge deler. Dette siste er som bekjent Luthers mening. Men på de vesentlige punkter stemmer alle religioner overens.
Det er en god gud, som har skapt verden, og som styrer den med stor forstand og stor dyktighet, og der er et evig liv efter døden, hvor menneskene skal få belønning og de vantro skal få straff. Det siste er absolutt det viktigste.
Man kunde fristes til å si, gid det var så vel – og har man sagt det, så har man dermed pekt på årsaken til at religioner opstår. De springer ut av klare og utvetydige ønskemotiver.
De fleste religioner har tre guder, en far, en mor og en sønn. Selvfølgelig.
Den som lider nederlag i kampen for tilværelsen, vil gjerne drømme sig bort fra det. Han flykter tilbake til barndommen. Han identifiserer sig med sønnen, søker trøst og kjærlighet hos moren og får henne til å gå i forbønn for sig hos den strenge og mektige far.
På grunn av neurotiske vanskeligheter hos kirkefedrene blev imidlertid den kristne gude-triade forfusket, moderen blev skjøvet til side, og man opfant et underlig surrogat, som man kalte «den hellige ånd».
Denne «hellig ånd» blev vedtatt med nokså knepen majoritet på kirkemøtet i Nicæa og efter påtrykk fra keiser Konstantin.
Senere har katolikkene rettet på det og påny opphøiet moderen mellem gudene. Og samtidig er Jesus påny blitt et lite barn, som sitter på sin mors fang. Josef står i bakgrunnen og representerer Vårherre.
Denne familieidyll er jo langt mere umiddelbart tiltalende enn den seigpinte jammerlighet, som er spikret op i alle protestantiske kirker.
Det katolske billede av «den hellige familie» gjør identifikasjonsprosessen lettere, og det styrer de libidinøse (de erotiske) bånd mellem menneskebarnet og hans guddommelige foreldre.

IV
Når man ser, hvorledes religionen er sprunget ut av menneskenes angst for livskampen og deres ønske om å vende tilbake til barnets beskyttede stilling i familien, da er det heller ikke vanskelig å forstå, at den er fri for logikk. Den infantile og ønskemotiverte tenkning faller helt naturlig tilbake på prelogiske tankebaner – den religiøse tenkning er eldre enn den logiske..
De kristne kaller selv sin religion en barnetro. Men denne gryende selverkjennelse hindrer dem ikke fra å forlange, at også voksne mennesker skal dele denne deres barnetro.
Til å begynne med var dette et fromt ønske. Sålenge de kristne utgjorde et lite, fortrykt mindretall var de utpregede tilhengere av religionsfrihet. Men fra det øieblikk, da de fikk makt, betenkte de sig ikke på å bruke den.
I løpet av de første århundreder var de kristne ofte gjenstand for undertrykkelser og forfølgelser. Kirkehistorien legger ikkje skjul på dette. I følge professor Harnack overdriver den adskillig, Men en ting taler man nødig om, eller også overdøver man sannheten med teologi: Aldri har man ofret til noen blodigere Molok enn de kristnes gud!
Ifølge Voltaires beregning, som ansees meget forsiktig, er der slaktet 10 millioner mennesker til Guds ære.
I Spania blev der i løpet av tre århundreder, fra 1471 til 1781, brent 32 000 kjettere, og 290 000 blev liggende og råtne i fengslene. Gud er kjærlighet. Den tortur, som inkvisisjonsdomstolene anvendte, lar sig bare sammenligne med de beskrivelser av helvede, som prestene gasset sig med, når de ikke hadde noe bedre å foreta sig.
Det lykkedes på denne måte bokstavelig å utrydde kjetteriet. Og hvad gjør prestene nu? – Jo, de opfinner hekseriet.
De fant det jo ganske rimelig, at kvinnene rett som det var måtte falle for djevelens fristelser, og at de da også blev bortført til å sette sykdom på folk of fe.
Prestenes svovelprekener hadde til følge, at der periodevis utbrøt rene epidemier av hysteri blandt folk, og det var ikke sjelden, kvinnfolkene virkelig innbilte sig, at de hadde hatt samleie med djevelen.
Det gjaldt å hindre dette.
«For at en heks skulde kunne stevnes for domstolen», sier Alfred Lehmann i sin bok «Overtro og trolldom», «krevdes der ikke en på beviser støttet anklage, men kun en angivelse eller mistenkeliggjørelse. Derved var anklageren altså fullstendig sikret imot å bli dratt til ansvar, hvis klagen viste sig falsk.
Men det gjorde den så godt som aldri. Ti det egentlige bevis for forbrytelsen fikk man ved heksens egen tilståelse, og den skulde fremtvinges ved tortur. Og bekjente en heks ikke, tross torturen, så var hennes skyld aldeles innlysende, da hun naturligvis kun ved djevelens hjelp var i stand til å vise sig så forstokket».
«Seks kvinner i byen Lindheim blev underkastet tortur for å bekjenne, at de på kirkegården hadde gravet op liket av et barn for å bruke det til sine heksesalver. De tilstod. Den enes ektefelle fikk dog satt igjennem, at graven i nærvær av alle autoriteter blev åpnet, og man fant naturligvis barnet urørt i kisten. Men inkvisitoren holdt på, at det urørte lik var et djevelsk synsbedrag, og da de alle hadde tilstått, måtte man stole mer denne tilståelse enn på sine sanser. Så blev de alle brent».
«Hvor mange der i århundredenes løp er brent som hekser, er det nu umulig å fastslå; men man har drevet det til i en enkelt by i løpet av et år å myrde 1000 mennesker, og der var hele landskaper i Tyskland, hvor der kun var to kvinner i live, da man innstillet forfølgelsene, og enda var mennene langt fra gått fri. Derom er alle sakkyndige enige, at antallet av brente hekser må regnes i millioner».
Men for å komme tilbake til Spania. Ut fra den betraktning, at kjetterne utgjorde det verdifulleste element av befolkningen, antar den engelske arvelighetsforsker Galton, at «det er utenkelig, at et folk kan utsettes for en sånn politikk uten å betale kolossale bøter i form av degenerasjon, sånn som den viser sig i det moderne Spanias uvidende og uintelligente folk».

V
Jeg vet ikke, hvilken betydning senere arvelighetsforskere vil tillegge et slikt resonnement. Faktum gjenstår: Kristendommen ledsages av en uhyggevekkende kulturell nedgang, som nøiaktig faller sammen med kirkens velmaktstid.
Det kan ha mange årsaker. En av dem ligger i dagen: Kirken har til alle tider vært den bitreste fiende av all kultur og alt åndelig liv.
Teologene kan jo nok fortelle, at det nettop var i klostrene antikkens kultur blev bevart. Javel, de bevaret kulturen, de gjemte den godt, borte blev den.
Der satt ganske riktig noen munker hist og her og skrev av Aristoteles. Andre steder satt der andre munker og raderte ut uerstattelige manuskripter og skrev bønner til Gud på dem.
I denne forbindelse betyr det ikke så meget at pavene underholdt noen hoffmalere. Det betyr ikke så meget, som Jens Thiis tror.
Kirkemusikken er utvilsomt en kulturverdi. Det skulde bare mangle, at der ikke kunde opvises et eneste aktivum.
Bibelen inneholder alt, hvad en kristen behøver å vite. Kirkefaderen Tertullian erklærer, at enhver videnskap er overflødig eftersom man har evangeliene. Og ikke nok med at den er overflødig, den er skadelig og bespottelig, det den anmasser sig til å tilføie noe til Guds ord.
Augustin gjør dog en undtagelse for astronomiens vedkommende, idet han tillater, at man observerer månens bane, for ellers kan man ikke bestemme påsken riktig.
Da kirken vel hadde befestet sin makt, var det ganske risikabelt å drive naturvidenskapelige studier.Det gikk ganske ille med Galilei, og Giordano Bruno blev brent.
De var vantro. De vilde ikke tro, at jorden var universets midtpunkt. Det var dødsstraff for det i gamle dager.
Kirkens forhold til kunsten er helt konsekvent. Der hvor den optrer som kirkens tjener er den tålt og betalt. Hvor den optrer selvstendig, er den banlyst som syndig, vederstyggelig og bespottelig.

VI
Men den kristne moral må vi vel holde på, selv om vi opgir dogmatikken? Den kristne moral betyr jo et stort fremskritt i forhold til hedenskapet? Tenk bare på all kjærligheten! Elsker eders fiender o.l.
Jeg vet ikke riktig. Hvis en mann kommer og forteller, at han er så snild, at han elsker sine fiender, så vet jeg ikke, om vi vil tro på det. Jeg tror heller vi sier, han er en tosk.
Derimot vilde vi gjerne se, at den kristne moral leilighetsvis gav sig uttrykk i en noenlunde anstendig opførsel. I det hele tatt – en moral, som ikke et øieblikk virker forpliktende på sine bekjennere, men hvis forbud og påbud bare skal pålegges andre, den er ikke meget verd. Og den kjærlighet, som vesentlig ytrer sig som sadisme og mordlyst, den vil man nødig være utsatt for.
Men selv om kirken ikke på noen måte kan realisere disse idealer, så er vel de moralske tanker, som man kan finne i evangeliene ganske verdifulle?
Jo, men man finner dem bedre og klarere utformet hos de hedenske tenkere fra eldre tid. Evangelienes moral kan være nok for sin tid; men den er ikke absolutt kristen. Den er ikke mere kristen enn dogmatikken, ikke mere kristen enn sakramentene, som finnes i alle religioner, ikke mere kristen enn Gud.
For hans vedkommende er forresten forholdet ikke helt klart. Men det må vel antas, at Gud gikk over til kristendommen allerede ved begynnelsen av vår tidsregning.
Det særegne ved den kristne moral er ikke dens alltruisme, ennu mindre dens fordragelighet og humanitet – det særegne ved den kristne moral er den sadistisk-masochistiske overbygdning, som den har gitt stoikernes lære.
Sadisme og masochisme er to spesielle former for perversitet. Sadisme ytrer sig som lyst til å pine eller straffe den elskede, masochismen ytrer sig som lyst til å bli pint eller straffet. Både den sadistiske og den masochistiske praksis kan enten forbindes med eller tre isteden for den normale kjønnsakt.
Det masochistiske ideal er den piskede, tornekronede og korsfestede Kristus. Det sadistiske ideal er skarpretteren.
Til å begynne med fremtrer den masochistiske karakter i de eldste kristnes hang til martyrium, askese, ydmyghet og ynkelighet. Senere bryter sadismen frem i den seirende kirkes herskersyke, dens blodige utryddelseskriger mot de vantro og i kirkefedrenes vellystige helvedesfantasier.
Ingen av disse karaktertrekk er i og for sig moralske.
Jeg har en from og opbyggelig bok, som er trykt i 1632.
«Vdi denne Bog indeholdis trende Tractater. Den første er Extremum Judicium. Det er, Den yderste Domedag. Den anden Beatorum Delicium. Det er, De Vdualdes fryd oc glæde i Guds Rige. Den tredie Damnatorum Supplicium. Det er, De Fordømtis Evig pine oc plage i Helffuede.»
«Indgangen til denne Tractat.
Den gammel Lærefader Chrysostomus siger: Der er intet nyttigere end Helffuedis pinis betenckelse; Thi det giør vore Hierter renere end purt guld.
Disse ord aff den Gyldene Mund talede ere Guldvectige veyer mere end tusinde stycker Guld oc Sølff, der som de effterkomis. Thi naar huercken Guld eller Sølff, Gods eller Formue kand hielpe os paa HErrens grumheds Dag, saa haffuer Helffuedis daglige betenckelse hiulpet os……
Gud giffue at Mennisken vilde alle tider oc steder tale om Helffuede, udi Giestebuder, Bedstuer, paa alfare veye etc……
Tenck at du sees en haab sorte Aander, som blæs ildslue aff deris Aande, oc met stor forlengsel oc attraa lengter effter de Wgudeligis Dom. Tenck ligesom du saa for dine Øyen en stor gloende Pøll, som opvelder met Svogl oc Tiere, i huilcken der ere atskillige gruelige oc forskreckelige Orme, Slanger, Scorpioner oc Drager, som kryber om, oc gruelig bider de Fordømte oc huer Dag formerer deris plage……
Huo sligt vil betencke, hand forgetter all Kjødelig vellyst.»
Men det fjerde kapitel handler «Om den grueligste pine vdi Helffuede er, Nemlig, At være bortsøt oc forskut fra Guds blide Ansict……»
Femte kapitel hander da om en mildere straff:
«Ild oc Suogel, oc it forskreckeligt Vejr, skal bliffue deris kalckes deel.» De skal være så «bestrickede eller hart fengslede, at de huercken skal kunde røre Haand eller Fod eller noget Ledemod paa deris Legeme, saa skrøbelige oc afmectige skulle de bliffue, at de icke skulle kunde tage en Orm fra deris Øyen……
Her foruden er i Helffuede en wsluckelig Ild, en wdødelig orm, en bedrøffuelig Graad, en ynckelig Tendgnidsel, en wlidelig stanck, en gruelig Dieffuels siun, GUds grumme Vræde, pineris wmettelig ondskaff, en woffuervindelig fortuilelse, en evig oc wdødelig død, Hæde oc Frost, Hunger oc Tørst, fryct oc redsel, Møye oc Arbeyd, Mørck oc Taage, Røg oc Damp, angest oc nød, jammer oc bedrøffuelse, pine oc plage, græselig oc vederstyggelig siun, ja evig Fordømmelse. Der skal være ligesom it villende Haff for Øyens Graad oc Hylen. Oc naar de Fordømte mange tusind Aar hauffer liggen oc brent i Helffuedis Ild, skulle de lige saa lenge bliffue i den allerhesligste Kuld, oc føris fra en straff oc smerte til en anden, oc skal saa holde ved til Evig tid foruden noget haab at det skal oppehøre. Oc det aller forskreckeligste er, at mand bliffuer aldrig glad……
Ingen vil dog haffue metynck offuer dennem, Men Englene oc de Vduale glæde sig offuer deris Wlycke, oc ønsker altid større oc grueligere Wlycke offuer dennem.»

VII
Den kristelige kjønnsmoral er et kapitel, som kunde fortjene en særskilt behandling.
Hvo som ser på en kvinne for å begjære henne, har som bekjent allerede bedrevet hor med henne i sitt hjerte. Det er sant , som det er sagt. Når en ung mann ser en pen pike, vil han gjerne ha henne. Det er bare så besynderlig, at dette, som er en biologisk nødvendighet, også skal være en dødssynd. Den mannen, som gav uttrykk for en sånn opfatning, – hvad han nu enn heter – han kan ikke ha vært riktig frisk.
Så godt som alle kirkefedre har vært enige om å betegne de erotiske følelser som syndige, skjønnhet og ynde er djevelens blendverk, og kvinnen er Satans inngangsport.
Den avsky for kvinner og kvinnelig charme, som kommer så høilydt til orde hos kirkefedrene, er et homoseksuelt karaktertrekk. Det er dette, som kalles sedelig renhet.
Det har virkelig lykkedes de perverse kirkefedre å få svinet kjærligheten til og å forgifte menneskene med en slik seksualangst, at det middelalderlige Europa, om man prøver å se det i perspektivisk forkortning, tar sig ut som et eneste, kjempestort galehus.
Og ennu i vår tid blir unge mennesker rett som det er halvtullet av angst, når de merker sin kjønnsdrift. Halvdelen av alle kvinner er mer eller mindre frigide (erotisk ufølsomme), en tredjedel av alle menn er impotente i den forstand, at de ikke tør, ikke kand eller ikke vil utøve naturlig samleie. Og det overveiende antall av de mennesker, som ikke lever et normalt seksualliv blir ulykkelige, forskruede, skakkjørte.
Dette er frukten av den kristelige kjønnsmoral.
I sin bok «Die Zukunft einer illusion» kommer Freud inn på kristendommens neurotiske karakter. Han sier:
«Vi vet, at barn som vokser op i et moderne kulturmiljø ikke kommer gjennem opveksten uten å passere en mer eller mindre tydelig neurotisk fase. Det kommer av, at barnet har mange drifter, som det ikke kan få lov til å beholde, og som det ikke er i stand til å borteliminere ved fornuftens hjelp. Disse drifter blir da gjenstand for en fortrengning, bak hvilken der som regel finnes et angstmotiv.
I løpet av opveksten blir disse barneneuroser i almindelighet spontant overvunnet, lettest går det med tvangsneurosene.
På samme tid kan man anta at menneskeheten som totalitet i løpet av sin tusenårige utviklingshistorie gjennemgår perioder, som frembyr analogier til neurosene, og som har tilsvarende årsaker. Man kan nemlig gå ut fra, at menneskene på det tidlige kulturtrin, da de er uvitende og lite intellektuelt utviklet, heller ikke kan overvinne sine asociale drifter uten ved rent affektive krefter.
Kulturen måtte da lenge bære spor av de fortrengningslignende prosesser, som tidligere generasjoner hadde gjennemgått. Og religionen skulde bli å betrakte som en social tvangsneurose, med utspring i det samme Ødipuskompleks, som preger barnets neurose.
Om denne opfatning holder stikk, må man også kunne regne med at avkristningen vil fullbyrdes med samme lovmessighet som preger all vekst, og at vi for tiden befinner oss i denne utviklingsfase.
Visstnok er religionens vesen ikke uttømmende beskrevet med denne analogi. Om religionen på den ene side medfører tvangsmessige hemninger, ganske som den individuelle tvangsneurose, så inneholder den på den annen side et system av ønskefantasier forbundet med en fornektelse av realiteter, som vi bare kan finne maken til ved amentia, den lykkelige halusinatoriske forvirring».

VIII
Nu finnes der mange prester, som er milde og liberale og forståelsesfulle, og som er villige til å innrømme både det ene og det annet: Man kan si, hvad man vil om kristendommen; men den er nu allikevel de fattiges og undertryktes religion. «Kommer til mig, I som arbeider og er besværede!»
Og munkene, de fromme brødre, de lever selv et liv i fattigdom og tungt arbeide (?)
Men klostrene hadde slaver! Og klostrenes slaver var de siste, som blev frigitt!
Negerslaveriet som holdt sig i Amerika helt til midten av forrige århundre, blev også forsvart av prestene som en from og sedelig institusjon. Der opstod en bevegelse, som hadde til formål å få negerslaveriet avskaffet. Den blev kalt abolitionisme. Den var til å begynne med temmelig ilde sett. Det var en almindelig mening, at de som vilde opheve slaveriet, måtte være noen gudløse og forferdelige mennesker, og man skammet sig ikke over å antyde, at abolitionistene vilde spre tvilens onde frø over land og rike.
Den uhørte forråelse, som kristendommen førte med sig, avspeiler sig også i middelalderens barbariske rettspleie. Og at kirken direkte har vært ophav til en rekke av historiens blodigste og grusomste kriger, var heller ikke annet, enn man måtte vente:
«Kristendom er i en sum
fredens evangelium».
Fra kristelig hold vil man få høre, at noe av dette kan vel sies om kirken, men det vedkommer ikke kristendommen. Kristendommen er en lære, som ikke kan forringes ved kirkens villfarelser.
Andre teologer sier riktignok, at kristendommen ikke er lære, men liv. Det heter også, at treet skal kjennes på fruktene.
Hvad en mann tror på, det blir en privatsak, så lenge han beholder sin tro for sig selv. Men han er ikke alltid fornøiet med det. Han slutter sig sammen med andre trosfeller, og en sånn sammenslutning er det som utgjør den kristne kirke.
Utad er kristendom og kirke ett og det samme. Hvad den kristne tror, er oss likegyldig. Hvad de kristne gjør, kan vi ikke bortse fra, fordi de øver vold.
Nu vil man innvende, at dette er gammelt. Det kan ha historisk interesse; men det er ike aktuelt.
Det er iallfall såpass aktuelt, at staten fremdeles underholder et par tusen trollmenn, som holder gudstjeneste i tusen kirker hver søndag. Og såpass aktuelt, at der holdes radiogudstjenester så godt som hver dag året rundt! Og såpass at alle konservative aviser har søndagsbetraktninger.
Og det er heller ikke nok med at barnene har flere timers religionsundervisning hver uke. Men alle fag på skolen er forfusket og omdannet til teologi!
Om dette ikke akkurat skjer av omsorg for vår sjels frelse, så skjer det ut fra den erfaring, at kristendommen er konservativ, en samfundsbevarende faktor. Gud bevarer fedrelandet, og da er det heller ikke mere enn rimelig , at fedrelandet bevarer Gud.
Kirken var demokratisk, kristendommen var de fattiges religion, så lenge den selv var fattig. Det varte ikke lenge, før den kom på bedre tanker.
Jeg var i Russland engang og hadde anledning til å gå gjennem museene på Kreml. Den gamle keiserlige luksus var ganske imponerende. Men den blev nesten tarvelig ved siden av prestenes prakt og herlighet.
Der var blandt annet noen kapper, som biskoppene må ha brukt til guds ære. De var antagelig av silke; men det kunde ikke sees. Det kunde ikke sees, fordi gulltråd og perlebroderier og de aller kostbareste juveler dannet et stivt panser utenpå dem!
Det var Kristi efterfølgere.
Der er ingen øvrighet uten av Gud, sier prestene. Og dermed vet vi, hvor vi har dem.
Vi ser det også. Vi ser stadig, hvorledes kirken og prestene deltar i klassekampen på kapitalistenes side mot de fattige og undertrykte, hvis talsmenn de skulde være. Og vi ser, hvorledes de deltar i nasjonalistiske ekscesser, ophisser til krig og velsigner våbnene. I 1914 deltok prestene overalt i den imperialistiske propaganda. Og dog kunde kirken ved å slutte sig til fredsbevegelsen ha hindret verdenskrigen!
En venn av pengemakten, en fiende av rett og sannhet, av videnskap og kunst, av oplysning og kultur, det er kirken!
Nu vil man vel si, at jeg gir kristendommen skylden for allverdens ulykker. Teologene må vel se det slik, fordi de tror at kristendommen er kommet til menneskene utenfra og har forandret dem. Jeg tror hverken at Gud har skapt menneskene, eller at kristendommen har omskapt dem.
Engang har en liten flokk av fattige og hjemløs, av tiggere og landstrykere skapt kristendommen for sitt behov: for å finne trøst i sin elendighet. Siden har makthaverne omdannet den for sitt behov: for å undertrykke de fattige.

IX
Siden professor Hallesby har vært så vennlig å henlede politiets opmerksomhet på mig, så bør jeg vel også for høflighets skyld henlede publikums opmerksomhet på professor Hallesby.
Han er en lærer ved menighetsfakultetet og altså lærer for det overveiende flertall av teologiske studenter her i landet. Jeg har for mig hans bok: «Den kristelige sedelære», som brukes til lærebok ved menighetsfakultetet.
Hele boken oser av nidkjærhet. Den er mørk som en fangecelle og kjedelig som den evige salighet. Aldeles uleselig. Men jeg har tatt noen stikkprøver og tersket gjennem et par kapitler av den, bl.a. et som heter «Social rettferdighet». Jeg skal citere litt av det:
«Skal vi nu prøve å se disse innviklede forhold i kristelig lys, så vil vi for det første uttale, at der kristelig sett intet er å innvende mot den kamp, som arbeiderne fører for å bedre sine kår.»
Det lyder jo bra. La oss fortsette:
«Men den kristne kan ikke gå inn i all den kamp, som nu føres for arbeidernes rett. Det er kampmåten og kampmidlene, som er avgjørende for ham. Han kan for det første ikke være med på å så misfornøielse, misunnelse og hat i arbeidernes hjerter».
«Han kan i det hele ikke anvende kampmidler, som strider mot landets lover eller undergraver det rettsgrunnlag, hvorpå hele samfundet hviler».
Ja, hvad kan han da? – Jo, han kan be til Gud.
Videre: «Det er ikke gavmildhet, men rettferdighet, de besiddelsesløse har krav på».
Og dette lyder atter bra. La oss fortsette:
«Denne rett inneholder for det første retten til å arbeide. Dette spørsmål inneholder imidlertid store praktiske vanskeligheter. Det ser vi just nu, da det er arbeiderlederne, som mest energisk fornekter de arbeidsvilliges rett til å arbeide».
Kort og godt: en sedelære for streikebrytere.
Hallesby forsømmer ikke å gjøre oppmerksom på, at han fullt ut forstår kravet på social rettferdighet. Selvfølgelig holder han på rettferdigheten. Men den må komme av sig selv. Å foreta noe, som kunde tjene til å virkeliggjøre denne sociale rettferdighet, det strider mot Guds vilje.
Likeså ivrig er Hallesby i sitt arbeide for freden:
«Det er vor etiske plikt å forhindre (!) krigen ved bønn (!)».
Dette middel har hittil ikke vist sig effektivt. Men noen annen vei vil Hallesby ikke gå. Noen avrustning vil han ikke høre tale om:
«Enkelte mener, at man løser ikke bare det sociale problem, men også krigens problem ved å avskaffe den private kapital. Men at det var en naiv illusjon, har den russiske kommuniststat tilfulle slått fast. Ingen stat er så farlig for verdensfreden».
En sedelære for løgnere.
Under titelen «Det kristelige livs utfoldelse» skriver Hallesby.
«Både dødsstraff og krig var påbudt av Herren».
Påbudt!
«Ingen krigens gru er uforenelig med Guds hellige og straffende kjærlighet. Heller ikke de mange uskyldiges lidelser under krigen».
Legg merke til denne «straffende kjærlighet»! Det er Hallesbys yndlingstema, hans kompleks.
Dog er ikke all krig berettiget. Det må være en «rettferdig» krig. Men det kan godt være en angrepskrig, «fordi det i den moderne krig er blitt et mere og mere nødvendig forsvar å gå til angrep».
For Hallesby er det ganske klart, at når to folk er i krig med hverandre, da består den ene hær av forbrytere, den annen av skarprettere.
Den almindelige verneplikt forsvarer han med det resonnement, at «Ethvert forstandig menneske må dog si sig selv, at den øvede skarpretter for alle parter er bedre enn den uøvede».
Staten har «rett til å skaffe sig mange skarprettere, når en påtvungen krig forlanger en massehenrettelse av forbrytere…… Da skaffer øvrigheten sig soldater».
Jo mere opglødet Hallesby blir, når han lar fantasien kretse omkring skarpretteren, desto nødvendigere blir det for ham å gjøre bøddelen til et sedelig ideal:
«Han kan utføre dødsstraffen koldt og likeglad, men han kan også utføre den i dyp kjærlighet til og omsorg for de dødsdømte»*. [* O. Hallesby: Den kristelige sedelære, side 327-28]
Her ser vi atter den «straffende kjærlighet». Vi kan godt bruke Hallesbys egen terminologi. Men dette, som her er citert, det er ikke skrevet av en mann, som råder over sin fornuft. Det er skrevet av et menneske, som ikke kan styre sig.
Det er forøvrig en feiltagelse, når Hallesby tror, at skarpretteren kan utføre dødsstraffen koldt og likeglad. Han utfører den nettop i en tilstand av «straffende kjærlighet». Det å drepe et menneske er nemlig en sadistisk seksualhandling, og ingen søker stillingen som skarpretter uten å ha anlegg for den.
Men det er ikke bra, at man finner sadistiske gleder forherliget under titelen «Det kristne livs utfoldelse». Det er ikke bra.
Det kan kanskje være på sin plass; men det tar sig ikke godt ut.

X
Dette var en liten prøve på kristendommen i Norge idag. Og jeg har hørt mange si, at det vil gå galt, hvis vi ikke har denne kristendommen til å holde folket i ave.
Men det går ennu ikke så rent ille, så lenge Arbeiderpartiet inntar en vaklende og uklar holdning til statskirken.
Så lenge kan kirken være trygg. Og Arbeiderpartiet også: Der blir ingen revolusjon, så lenge man overlater opdragelsen av den opvoksende slekt til Vårherres og arbeidsgivernes tjenere.
Den kunnskap barnene får på skolen, den bærer frukt.
De lærer, at i gamle dager var der en ualmindelig bra mann, som het Abraham, og som blev 175 år gammel, og som var så ualmindelig bra, at han vilde slakte sin sønn, fordi Gud vilde «styrke ham i troen».
De lærer, at det er ikke så helt umulig, at et lik kan bli levende igjen, hvis man sier: Lazarus, kom frem! – Men at det er ytterst sjelden, Gud henter levende profeter op til himmelen i en ildvogn.
De lærer at vi skal «frykte og elske Gud, så vi ikke ved hans navn bander, sverger, gjør trolldom, lyver eller bedrager».
De lærer, at «vi er begravet med Kristus ved dåben til døden, forat, likesom Kristus er opreist fra de døde ved faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt levnet».
Og de ti års gamle barn lærer gudskjelov, at de ikke skal bedrive hor.
De lærer å «be»: Helliget vorde ditt navn. – Hvad sier katekismen om dette? – Guds navn er vel hellig i sig selv –
Komme ditt rike. – Guds rike kommer vel av sig selv uten vår bønn –
Skje din vilje. – Guds gode og nådige vilje skjer vel uten vår bønn –
Gi oss idag vårt daglige brød. – Gud gir vel endog alle onde mennesker daglig brød uten vår bønn –
Og led oss ikke ut i fristelse. – Gud frister vel ingen –
Efter Luthers forklaring å dømme, skulde det da ikke være så strengt nødvendig å be om alt dette.
Endelig lærer de om David og Urias og Batseba.
Men ikke et ord om Darwin.
Den fornuftstridige, den umoralske og uredelige «kristendomskunnskap», som påtvinges barnene i en alder da de er meget suggestible og intellektuelt vergeløse, den bærer frukt.
Forbudet mot å tenke bærer frukt.
Når barnene ikke får lov til å spørre om det, som interesserer dem, som de synes er underlig eller urimelig, – når deres spørsmål blir besvart undvikende, tvetydig eller løgnaktig, – når deres åndelige arbeidskraft blir utnyttet til oplæring i et kunnskapsstoff, som de ikke har lov til å kritisere eller bearbeide på noen måte – så virker dette direkte og effektivt fordummende.
Barnene blir «fattige i ånden», de blir feige, søvnige, lydige – de blir kristne!
Dette bør gi anledning til eftertanke.
Men fremfor alt bør man ikke tillate sig å forsvare statskirken og religionsundervisningen med det resonnement, at man iallfall har kontroll over prestene, men ikke over lægpredikantene, og at frimenighetene vil ta overhånd, hvis statskirken opheves.
For det er ikke oss, som fører kontroll med prestene, det er prestene, som fører kontroll med oss og våre barn. Og hvis en ateist har respekt for sin forstand, kan han ikke gå med på, at staten oprettholder en embedsklasse, hvis eneste embedsplikt er å belyve folk – bare av frykt for at lægpredikantene skal lyve enda verre.
Ennu mindre kan en arbeider gå med å å utlevere sine barn til den kristelige folkeskole, hvis eneste begripelige hensikt er å gjøre dem til åndelige gjellinger og duknakkede slaver av det kapitalistiske system.
Den niende landeplage, som Gud sendte menneskene, var et tykt mørke. Det lå over Egypten i tre dager.
Den tiende landeplage var et mørke, som bredte sig over hele Europa og Amerika, og det har varet i 1900 år.
Og det kan være nok.

Hvorfor betale for å diskutere, ihvertfall når gratis er bedre.

Dagbladet.no overrasket alle sine debattanter med å innføre gebyr. Disse gebyrene blir unnskyldt med at de skal produsere bedre innhold for deres brukere. Dessverre er det ikke bare Dagbladet.no som har innført et slikt gebyr, VG sitt forum har hatt det i enda lengre tid.

Ikke bare krever man at brukerne skal betale for det innholdet som de generere på sidene deres, men de skal i tillegg sikre seg mobiltelefonnummeret. Dette begrunner de med at det skal være vanskligere å være anonym, med andre ord står tydeligvis sensur i høysetet på disse og takhøyden på hva man kan skrive er tydeligvis ikke så særlig høy. Neste skritt blir vel å forhåndssensurere alle innlegg, noe som bringer oss tilbake til den tiden da redaktørene sensurerte leserinnlegg over en lav sko.

Heldigvis finnes det både bedre og billigere alternativer der ute. Diskusjon.noModerator_våpen..., som startet som forum.hardware.no, er en av disse. Faktisk er de en av de største forumene her til lands, og er driftet av Edda Media. De har også nydelig startet med brukerombud og veiledere, alt for å bedre forholdene for brukerne sine. I motsetning til de mer tradisjonelle avishusene, så er brukerne i fokus. Ikke vil de ha telefonnummeret ditt, heller ikke fødelsdato, navn eller adresse. Eneste du trenger er en mail adresse og et valgfritt brukernavn. Hva annen informasjon du velger å gi er opp til deg selv.

Det at Forbrukerombudet også har kalt omleggingen til Dagbladet for brudd på markedsføringsloven og villedende, tilsier at det kan være lurt å bytte. Tydeligvis har de ikke brukerne i høysete, kun sin egen sensurkåthet.

Nytt semester- en masteroppgave blir til.

Når man starter på studiet så har man en viss formening om at man må skrive et eller annet langt inn i fremtiden. For min del har tiden kommet såpass langt, og jeg skal skrive en masteroppgave dette semesteret. Hva sluttproduktet vil bli, er det enda bare å spekulere i til tross for at temaet har blitt valgt, og det foreligger et visst omriss rundt hva man ønsker å skrive om.

Det som derimot ikke er helt bra, er at fakultet ikke har funnet en veileder enda. Naiv som jeg var i våres, så trodde jeg det var en smal sak å få tildelt en veileder. I høst er jeg en erfaring rikere, jeg skulle nok prøvd å funnet frem til en selv. Men det skal også sies at fakultet leter for fullt etter veledere til oss som ikke har fått noen enda.

Teamet på oppgaven ble valgt i våres, og mitt tema ble «Seksualforbrytelser mot barn – sett i lys av barns rettigheter og plikter før, under og etter straffeforfølgninger». Emnet ble valgt ganske vidt med vilje fordi  jeg på den måten har mulighet til lettere å trekke inn det som jeg synes er interessant å bygge oppgaven på, samtidig som den innskrenker oppgaven tilstreklig for å fokusere på hvor man skal starte. Etter at jeg har skrevet ned en foreløpig grov skisse over innholdet, noen interessante underproblemstllinger osv, så er det på tide å bevege seg ut av startgropa. Jeg har allerede søkt fram aktuell litteratur, samt fått tak i et par bøker. 

Hvorfor jeg støtter #krevsvar og en frigivelse av dommen mot Lyse.

Når kjennelsen mot Lyse ble holdt hemmelig med henvisning til Tvisteloven §28- 3 (4) annet punktum, så ble det en massiv reaksjon. Denne reaksjonen kom til Twitter, og da under hashen #krevsvar . I ettertid har det kommet mange uttalelser og holdninger som viser at man godt kunne innført litt juridikum som pensum på skolen.

Legitimt å holde rettslige avgjørelser hemmelig.

Det et er fullt legitimt og nødvendig å holde rettslige avgjørelser helt eller delvis hemmelig, det kan det ikke være tvil om. Den som hevder noe annet viser utvilsomt lite innsikt i sin forståelse rundt dette. En rettslig avgjørelse kan inneholde informasjon som er så sensitivt at det ikke kan komme ut, gjenrne statshemmeligheter (Treholt- saken er vel et fint eksempel her) eller bedriftshemmeligheter. Politiet og den offentlige påtalemyndighet kan også å ha behov for å hemmeligholde sine avgjørelser, spesielt hvis de skal foreta hemmelige ransakelser eller bedrive avlytting. Altså det man kan kalle sikring av bevis. Det er ikke utvilsomkt at spørsmålet rundt sikring av bevis kan være viktig i sivile saker også, og Tvisteloven har i 28-1 og utover har bestemmelser om dette. Og det kan ikke være omdiskutert at man også i privat sammenheng kan ha behov for å holde sine avgjørelser hemmelig.

Litt om sivil påtale og sivil straffesak.

Når det gjelder sivil påtale(det er ikke snakk om det i denne saken, men mange mener at det er Politi og offentlig påtalemyndighet som skal dette.) så mener jeg ikke at det er utvilsomt eller rettskrenkende at sivile kan begjære påtale eller å føre straffesaker. Dette har man bestemmelser om i blant annet straffeprosessloven kap. 28 og etter straffeloven §228 (4) så er det uttrykkelig skrevet at hovedreglen er at private må kreve påtale. Men i denne saken er det utvilsomt snakk om søksmål, og søksmål er fullt lovlig.

Offentlige bryr seg fortsatt nada om privatlivet.

Det som jeg derimot reagerer på først og fremst har jeg redegjort i et tidligere blogginnlegg,nemlig det at Datatilsynet og Post- og teletilsynet ikke bryr seg om personvernet og faktisk lager vedtak som gir private aktører en slik inngripende mulighet til å få innhente privat informasjon. Jeg vil ikke gjøre som mange har gjort i debatten rundt dette (ikke bare denne saken), det å hive skytset mot Simonsen Law og Espen Tøndel er og blir feil. De har oppført seg korrekt og har lovlig tilgang til å gjøre det de gjør nå. Dit skytset må rettes er mot manglende vilje fra departementene og de organer som har gitt en slik tillatelse til å hente ut og oppbevare informasjonen. Det er krenkende å vite at private kan gå inn å hente ut informasjon rundt ip- adressen jeg bruker.

Er egentlig ip-adresse kun en vanlig adresse, og manglende vilje til å angripe slike spørsmål.

Mange vil hevde at en ip- adresse er som en husadresse når de skal forklare hva en ip- adresse faktisk er. Men det er noe mer, mye mer. I motsetning til ip- adresser, så er adresser som hovedregel offentlig informasjon. Ip- adresser kan bedre sammenlignes med telefonnummer, og de gir akkurat samme informasjon. Ip- adressen gir informasjon om hvilken nettsteder du har besøkt, hva du har gjort på disse nettstedene (skrevet en kommentar f.eks.), hvor du befant deg når du bedrev dette og hvilken klokkeslett du var aktiv.

Det er derfor jeg er tilhenger av #krevsvar, det at det offentlige (og spesielt de som har til oppgave å faktisk beskytte personvernet vårt i samfunnet) tar så lett på slike ting. Hittil er det ikke et politisk parti utenom Venstre og Rødt som har engasjert seg i denne saken, noe som skremmer meg skikkelig. Er virkelig ikke personers private opplysninger mer verdt enn som så? Men også når det gjelder misbruk av personnummer så har politikere i liten grad kommet på banen, noe som kanskje bygger under mine mistanker.

Det er også svært tvilsomt at politiet ikke bruker ressurser til å etterforske kriminalitet som foregår på nettet, det virker som om man har en slags vegring mot dette. Dagbladet skrev tidligere om jenta som fikk filmer av seg selv spredd på nettet, og til og med her som det var snakk om mulig barneporno (i juridisk definisjon) så reagerte man ikke. Både politikere og alle offentlige myndigheter må begynne å forstå at det nytter ikke å skyve vekk slike problemstillinger, de forsvinner ikke av den grunn.

Det er med andre ord politikerene som skal behandle slike viktige spørsmål og problemstillinger som å gi ut slik sensitiv informasjon til private aktører., ikke offentlige underorgan som Datatilsynet og Post- og teletiilsynet.

The final countdown.. Snart deadline på valg av tittel på masteroppgave

1. april, eller dag 91 i år 2009 som også er bedre kjent som aprilsnarr, er siste dag for å levere inn tittelforslag på masteroppgaven. Gjør man ikke det får man ikke starte skrivingen høsten 09, noe som betyr 1/2 utsettelse av graden.

Vet jeg hva jeg vil skrive om? Ja, absolutt. Selv om det ikke er så lett å finne på ting som virker interessant og som er litt unikt.

For de som hadde håpet på å høre The final count down med Europe, så svikter jeg ikke: