Moderne medier kan i noen tilfeller virke ubehaglige.Dette fikk Warner i all høyestegrad merke når en av deres medarbeidere sendte ut et sleivspark til en Twitterbruker, bare søk på warnerfail i Google så ser man hvor omfattende kritikk denne feilen har fått. Det er viktig å understreke at de involverte parter har skværet opp. Dette er et resultat av vår nye mediehverdag. Før hadde man kun en reell mulighet til å nå frem via leserinnlegg i aviser, og disse leserinnleggene ble gjerne forhåndssensurert og noen ganger redigert før de ble publisert. Slik er det ikke nå lenger heldigvis. Har jeg en mening, så har jeg full mulighet til å opprette en blogg eller dele mine meninger via Twitter. Store bakdelen med dette systemet er selvfølgelig at politikere vegrer seg for å ta stilling til kontroversielle spørsmål. Spesielt gjør dette seg gjeldende i valgtider der urealistisk valgflesk og atter nye lovnader om enda mer gull og enda mer grønne skoger gjør seg gjeldende.
Men det er ikke politikerne som har kjent nye medias klammehånd over seg denne gangen, i dette tilfelle er det snakk om et forvaltningsorgan underlagt Samferdselsdepartementet v/ Liv Signe Navarseter. Starten på det hele er som kjent hashtagen #krevsvar på Twitter som ble startet av Anders Brenna fordi han ønsket svar på forholdene rundt en rettslig avgjørelse som ble holdt hemmelig. Dette syntes post- og teletilsynet ved Willy Jensen var «mye mas, spesielt i media». Han beskylder også journalister og debatanter for å ikke ha lest vedtaket som de fattet, kilde NrK.
Allerede i april skrev jeg at post- og teletilsynet og datatilsynet ikke brydde seg om personvernet vårt. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke hadde satt meg så nøye inn i vedtaket på det tidspunktet, men når jeg skrev innlegget om hvorfor jeg støttet #krevsvar hadde jeg absolutt gjort det. For de som ikke har lest vedtaket finnes det her. Sammenfatter man vedtaket med forutsetningene som Datatilsynet hadde for tillatelsen de gav, så ser man fort at kritikken absolutt er på sin rette plass. Allerede i 2006 når Datatilsynet gav Simonsen Law konsesjonen, varslet de at dette var et trøblete vedtak som politikerne absolutt burde gripe tak i. Dessverre skjedde ikke det, til tross for tydelige signal fra Datatilsynet.
Hva er det som er problematisk?
Sammenstiller man vedtaket og forutsetningene fra Datatilsynet med det som kommer fra Post- og teletilsynet, så ser man at sistnevnte organ har utvidet meningen med registret. Den opprinnelige meningen var at man skulle samle inn informasjon og brukernavn som Simonsen Law deretter skulle gi ut til politiet, og for at bevisene ikke skulle bli risikert å bli avskjært pga. ulovligheter så trengte man en konsesjon for registret. Det er ikke utvilsomt at tilsynelatende uskyldig informasjon som blir innsamlet kan bli farlige, det hadde man i liste- saken og det foreligger absolutt i dette tilfellet her også. Ip- adresse er som et telefonnummer, og ironisk nok er det vanskligere å få ut informasjon fra sistnevnte, til og med politiet har gått ut i media og klaget sin nød over teleoperatørenes tilbakeholdenhet.
Det at informasjonen bare var ment til bruk ved kontakt til politiet blir senere understreket av Datatilsynet etter at Simonsen Law begynte å sende brev til internetttilbyderne som de skulle sende videre til eieren av ip- adressen. Ikke bare
understreket Datatilsynet at det forelå ikke noen plikt til å videresende dissebrevene, men de understreket også at det var tvilsomt for leverandørene om det forelå en slik rett til å ta kontakt. Faktisk er det ikke bare bloggere, Twitterbrukere og meda som er ubehaglig kritiske til vedtaket fra Post- og teletilsynet. Også Datatilsynet har gitt
uttrykk for sin skepsis og vurderer å ikke fornye konsesjonen.
Skepsisen til Datatilsynet blir ikke omhandlet i noen stor grad i vedtaket, ei heller problematisert. Det eneste man i større grad problematiserer er kontradiskjonsprinsippet, men denne rettigheten avfeies uten store betenkligheter. Innsigelsene og uttalelsene til Datatilsynet vedrørende konsesjonen til Simonsen Law ble ikke nevnt med et eneste ord i vedtaket, bare det at Datatilsynet utgav ved flere anledninger stor skepsis over konsesjonen og ønsket tydelig politisk behandling over spørsmålet burde fått noen varselsklokker å ringe. Denne informasjonen var absolutt ikke så vansklig å ffå tak i, bare et søk i Google eller på Datatilsynets hjemmesider så ser man straks skepsisen.
Men det foreligger jo bare et enkeltvedtak om en enkelhendelse.
Ironisk nok prøvde Willy Jensen å avfeie kritikken med at a) det foreligger kun et begrenset enkeltvedtak og b) det skal foretas en domstolskontroll.
Det er greit at det skal foreta en domstolskontroll av overleveringen, men det er ikke problemstillingen. Problemstillingen er om det i det hele tatt skal være anledning til å gå så langt. Når man har tatt det store skrittet med å bringe vurderingen inn i domstolen, så har man brutt en usynlig grense. Det at Willy Jensen tydeligvis ikke har forstått dette, er beklaglig.
Vedrørende innsigelsen om at det kun foreligger et enkeltvedtak, så er det noe som heter at like saker skal behandles likt. Det kalles for likebehandlingsprinsippet, og det er ikke utvilsomt at vedtaket til post- og teletilsynet kan føre til flere henvendelser med henvisning til dette vedtaket. Det er da plutslig blitt vanskligere å sette ned foten, og retten til privatliv har blitt utvasket i større grad. Også den ulovlige overvåkningen startet sikkert i det små med gode grunner, men det endte opp med liten kontroll fra offentlige myndigheter. På slutten hadde det visstnok blitt nærmest ren rutine å fornye overvåkningstillatelsen. Hadde man hatt Twitter og moderne medier på den tiden, tror jeg neppe vi hadde hatt Lund- kommisjonen heller.
